Krokblogg

Sent: Friday, December 23, 2011 1:48 PM Subject: bjk

Absolutte siste…

…etterpå 23 desember 2011

Kroks-JazzCafe

.. dette blir det siste .. etterpå.. så ønsker jeg dere ca 1000 ”mailere” som hver lørdag har lest ..etterpå.. En riktig God Jul og Godt Nyttår!.. Mulig vi møtes på ”mailen” en annen gang. Det har blitt ca 300 boksider med ..etterpå. Jeg tror ikke jeg har fornærmet så mange, noen er det, men det har den fornærmede og jeg gjort opp. For alle var enige om at det jeg skrev var sant. Noen mente at det ikke gjorde seg på trykk, noe som jeg ble enig med personene om. Jeg kunne ha skrevet mere om både om fyll og spetakkel, for det var mye av det på 60- tallet. Narkotikaen hadde ikke kommet for fullt til Norge enda så det gikk mye på bart brennevin, ”rett ned” som vi kalte det. Det var vel 1 musikere på 10 som ikke drakk den gangen, dvs. 10 på 100. Det ble mange fyllikker. Helgefyllikker for de fleste.

Jeg skal ikke avslutte ..etterpå.. med fyll og tøys.. men heller hva som kan skjer når kofferten din med det du har med deg blir borte på flyplassen på Mallorca i Spania og hvordan jeg klarte og slå ned en svenske?. BK5 med Therese Ulvan kommer 4 juledag på konserten der. Vi starter konserten klokka 20.00 i BruBaren og frem til kl 20.40. Følg med i avisen og på nettet. Håper de jeg har hysja på i 2011 ikke er så veldig sure på meg, det har blitt et problem dette at noen kommer for og høre på musikken og kosesnakke mens andre kommer kun for og snakke. Neste år får folk ordne opp seg imellom! Jeg gidder ikke og mase noe mer….!

Nye tenner kom den 22 desember som bestilt og er montert ferdig på plass i overmunnen. Gleden var stor i familien etter og hørt på dårlige ss s -er og klappring i gommen i tre måneder. De er som mine egne tenner og jeg vil aldri, aldri få vondt i de tennene her..Ikke tannverk-garanti følger med….lykken er og spise ribbe med ”love my tenner” igjen!!

..noen som kjenner seg igjen..

Og miste kofferten på en flyreise er ikke bestandig så greit. Særlig om kofferten forsvinner på ”koffertbeltet” i Palma, Mallorca og alle snakker bare spansk og like dårlig engelsk som meg. To kofferter ble lastet inn i Trondheim med uttak i Palma, Mallorca med flybytte i Oslo og Barcelona. Innerst inne hadde jeg på følelsen at dette ikke gikk bra. Kristi og jeg kryssa bein og fingre og satte oss på rad 6 a og b med en SAS-maskin . Vel framme i Oslo, vi venta ikke mer enn 30 minutter så var vi klare for Barcelona. Inn i en ny SAS-maskin, rad 7 e og f. Vi får ikke noe lenger på flyet nå, alt må kjøpes og det er rådyrt i lufta. To bokser med Fanta; 50 kroner! Etter vel tre timer i lufta er vi klare for Barcelona og vi må vente på nytt fly fra Barcelona til Palma, Mallorca i tre timer som ble nesten fem på grunn av teknisk feil på et Span-Air fly, (det er her jeg tror tullet med koffertene startet).

Vel fremme i Palma, Mallorca noen timer forsinket med en trippende sjåfør fra hotellet med en lapp hvor det sto krokfos på. Jeg var fortsatt på den internasjonale siden (markert med en gul stripe og en sint spansk dame med pistol) på flyplassen, dvs. der hvor koffertene skulle komme. Det kom bare en koffert og jeg fikk tilslutt tak i en dame fra Span-Air og hun snakket ok engelsk. Vi lette på alle de båndene som var i gang (ca 21 samle -bånd med kofferter) og vi fant den ene, den med Kristi sine saker og ting med klær og badetøy. Jeg var fortsatt på den ”gale” siden av streken mens Kristi var i Spania og fikk tak i en lett frustrert hotell-sjåfør. Kristi hadde passet mitt og adressen og navnet på hotellet. Jeg prøvde å gå over den ”gule streken” over til Spania men jeg ble mer eller mindre kastet tilbake av den sinte spanske damen som passet på at ingen gikk over den ”gule streken”. Da kom igjen Span-Air damen til hjelp og forklarte politi og tollere at jeg ikke hadde pass men at kona mi i Spania hadde alle dokumenter tilogmed ”taggen” til kofferten , den var gull verdt nå!

Før jeg kom over den ”gule streken” måtte jeg forklare til den spanske representanten for SAS og Span-Air hvordan kofferten så ut osv.. Jeg snakket tilogmed så dårlig engelsk at hun forsto meg ganske godt., Kristi sto i Spania og ropte over lettveggen og kasta lappen med hotellets navn og adresse over til Span-Air-damen. Hun noterte ned og lovet og få kofferten sendt til hotellet snarest mulig. Hun ble min engel den ettermiddagen. Jeg hadde tydeligvis fornærmet damen som passet den ”gule streken”, hun snudde seg da jeg sa at det var ikke hun som var crazty, men systemet. Hun ristet fornærmet på hodet og hadde hun hatt mer spytt igjen i munnen hadde hun spyttet etter meg der og da.

…endelig kom kofferten..

Kofferten kom tre dager etterpå. Jeg måtte kjøpe badeklær, bukse, t-skjorte, badebukse, godlukter og tann- børste og jeg savnet kofferten min veldig. Folka som jobbet i resepsjonen på hotellet gjorde en kjempe jobb med og ringe Palma flyplass flere ganger om dagen og de fikk da meldinger om at kofferten lå igjen i Trondheim, nei den hadde hvert i Madrid, nei Portugal, nei forresten den har ligget her i Palma hele tiden var siste melding før kofferten sto skinnene som en sølvrustning på rommet. Kofferten hadde nemlig silver farge…. Med norske flagg som Kristi alltid klistrer på koffertene når vi er ute og reiser.

Husk alltid og ta vare på koffert-taggende, kvitteringen på at du har sendt koffertene med det flyselskapet du flyr med. Jeg husker en jeg reise fra Øst-tyskeland, Dredsen via København med 11 kolli trommer og kofferter. Alt kom frem. Det verste som skjedde engang, var med bassen til Bjørn Willy Mortensen, bass-”hode” brakk tvers av da han tok ut bassen engang på gamle Fornebu Flyplass i Oslo. Jeg tror han fikk noe erstatning av SAS for det ble en dyr reperasjon hos Willy Rudi Kreul som kom fra en fiolinmakerfamilie i Markneukirchen i daværende Øst-Tyskeland som jobbet hos Hornaas Musikk A/s i Storgata i Oslo. Han kunne reparere det meste med treinstrumenter..tilogmed filmstjerna”Knerten” har vært innom der en tur..

…har ingen vane og slå ned svensker..

Det er alltid artig og komme tilbake til Alcudia på Mallorca. Familien Krokfoss har feriert nesten på samme plassen i Porto Alcudia siden sommeren 1985. Gjennom årene har vi fått en større bekjentskapskrets av spanjoler og folk fra andre land. Nå i sommer hørte jeg det ropte over gata som det gjør nesten vært år: ”Pin-Pong-Pin Pong”, det var et kallenavn jeg fikk i 1987 etter og ha truffet en svenske på hakespissen under en vollyballkamp mellom Norge og Sverige på stranda. Både svensken og jeg løp mot nettet for å ta ballen, jeg med knyttet neve for og slå ballen over nettet. Han bombet, jeg bombet også men traff hakespissen hans og det resulterte et fullstendig mørke for svensken nesten resten av dagen. Hadde ikke en fornuftig amatørdommer ved sidelinjen trådd inn kunne den tredje verdenskrig ha startet mellom svensker og nordmenn.

Det var og ble et uhell fra min side, og etter noen bøtter vann og masse sympati både fra norske og svenske spillere endte det med skulderklapp og nærmeste strandbar som neste mål, der ble det skålet i øl og verre ting for Konge, Knugen og fedreland fra alle land. Deretter massebading med representanter fra flere land hadde kommet til for å se ett nytt oppgjør mellom svensker og nordmenn. Ryktene spredde seg fort til nærligliggende hoteller og barer hvor jeg var litt kjent fra før av og der ble hakespisslaget feiret av uvitende spanjoler og nordmenn som en riktig seier. .

De trodde at jeg hadde slått svensken ned i fullt alvor. Jeg ble feiret som en riktig nasjonalhelt resten av den ferien av både vitende og uvitende feriegjester og ikke minst spanjolene som gav meg navnet ”Pin-Pong” med øyeblikkelig tiltredelse og det navnet har jeg hatt blant butikkeiere og ikke minst på barer og blant kelnere, særlig på hotellene nær stranda. Så hvert eneste år hører jeg at det blir ropt: ”Senor Pin-Ping” fra ett eller annet sted på stranda heller på gata i Porto Alcudia!! Hva Pin -Pong betyr aner jeg ikke, men det har visst noe med boksing å gjøre! Tror jeg!

Nå kunne jeg begynne å lyve og dikte opp historier , men det gidder jeg ikke….. Jeg vil heller ikke repetere meg sjøl.

… takk for følge!

Bjørn Krokfoss

..små ettertanker

Jeg har aldri skrevet dagbok, jeg er tildelt mye husk fra fødselen av, om jeg ikke direkte husker den men jeg vet hva som skjedde og hvor jeg kom ut selv om jeg satsa på historien om storken helt til jeg ble konfirmert. Kristi har klippet ut noe fra aviser og jeg hadde noe fra Stokstad/Jensen perioden. Litt bilder og slikt. Sjøl om akevitt, øl og vin har funnet veien gjennom Krokfoss sitt hode og kropp så hadde ikke alkoholen tatt med seg alt sunt folkevett. Om jeg angrer på noe? Ja, jeg skulle ikke skrevet om Karl Otto Hoff sin far og sønn? Men, hva hadde det vært igjen av storyen da? Skulle mulig latt være å skrive om Arvid Genius sin sprekk under Sildajazz i Haugesund i 1997? Han ble fornærmet. Ikke nevnt noe om Egil Monn Iversen sine gutter? Nesten alle mailer jeg har fått vedr. ..etterpå.. har vært hundre prosent positive. Jeg har for det meste utgitt meg sjøl. Jeg er vel hovedpersonen i de fleste fyllekulene og all festinga.

Historiene om trommeslageren Jo Jones som stjal trommestolen til Krokfoss i Nice … Canal Street- og spisevogna tom for vin… På turne med cirkus Arnardo og alle episodene fra der, Namsosmartnan, på fest med Dizzie Tunes, møte med sau, og mange flere historier …Oktetthistorier og historier med Stokstad/Jensen Trad.band bl.a. i Dresden. Sprittyven i Ørsta, møte med reklameverden og sanggruppa Three Hits, og litt om å være med og bygge opp plateselskaper fra vinyl til cd og video…

Alle historiene er sannferdige. Den med trommeslageren og pianisten Hans Jarnfeldt er trist. Han kasta ut juletre med gaver i fylla julaften er trist. Men sann. At han tok opp en ny skarptromme når den han hadde lånt ble henta midt under spillejobben er morsom. Alt som skjedde på Rosekjelleren er storyer som jeg har vært med på. Synd er alle som er borte rundt meg; Kristian Bergheim, Benja, Rose, Kjell Halvorsen, Roya Kristoffersen, Lulle Kristoffersen, Pete Brown, Andre musikervenner som er borte; Rowland Greenberg, Eivind Solberg, Kåre Furuholmen, Hein Paulsen, Wild Bill Davison, Bjarne Nerem, Trond Lien, Harald Gundhus, Kalle Holst, Jon og Hans Lynne, Bjørn ”Balla” Johansen, Bjørn W. Mortensen, Willy Kristiansen, Bjørn Pedersen, Kjell Gustavsen, Bjørn Jacobsen, Harald Ryg, Frank Cook, Odd Sandnæs, Øistein Ringstad, Scott Lunde, Henryk Lysjak, Ivar Wefring, Oddvar Paulsen, Odd Haave, Leif Eberson, Jan Pedersen, Per ”Elvis” Granberg, Øystein Dillan Vardehaug, Ola Neegaard, Elisabeth Granneman. …

Om det skulle dette ut noen flere historier kunne jeg lage noen .. etterpå.. speciale. Om ikke hver uke, men de gangene jeg har noe og minnes sammen med dere. Man kan aldri vite, så dukker det opp noe i hode til Krokfoss så kan det komme noe ..etterpå!.

PS: For nyere lesere kan jeg sende etterpå enten fra våren 2010 eller høsten 2010 eller våren 2011 … Da vil jeg plukke ut det jeg mener er verdt og lese om igjen og litt spennende for nye lesere!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

…etterpå  17 desember 2011

Kroks-JazzCafe

..alltid litt vedmodig med den siste spillejobben før jul på JazzCafeen. Stappfullt hus med glade store og små gjester, det er vel ikke solgt så mye ribbe og surkål som til denne julen. Anita, Maiken og Trine og de andre bak disken  har stått på som hun-tigre før parringa bak disken, makan til profesjonelt team., Ære være dere jenter, så mange glade kunder.”Det swinger av mat og musikk”! Igjen har Vhikna på kjøkkenet lagd byens beste juletallerken. Feetwarmers med Benedicte Swengaard lagde såpass mye julestemning at jeg observerte opptil flere kinn med tårer…latter og gråt! Året 2012 starter med en konsert med Jolly Jumper og Big Moe med band lørdag 7 januar. Deretter kommer alt Asmund Bjørken tilbake med Quintetten sin…og 21 januar kommer Mambo” Light” Albinos.

…Litt mer Sirkus Arnardo.

Vi kom med hele sirkuset  (ca 120 personer + 30 dyr i smått og stort i bur og ikke i bur til Båtsfjord. Båtsfjord kommune (Nordsamisk Báhcavuona gielda) ligger i Øst-Finnmark ved Barentshavet og grenser i sørøst mot Vardø, i sør mot Vadsø og i vest mot Berlevåg,  samt møter Tanai ett punkt i vest. Båtsfjord er en kommune i Finnmark som ligger på Varangerhalvøya ut mot Barentshavet. All bosetning er samlet i det store fiskeværet innerst i den 13 km lange Båtsfjorden.  Det bodde ca 1200 personer i Båtsfjord  i 1964.  Og 1000 av dem besøkte sirkusets forestilling. Ishavsveien, Riksvei 891 kjørte vi over og så nesten bare stein og atter stein. Båtsfjordfjellet (400 moh)  gir tettstedet helårs veiforbindelse. Båtsfjord anløpes av Hurtigruten  og  har egen flyplass nå. Det er Norges nyeste flyplass, ferdigstilt i 1999. Flyplassen har 4 daglige ruteflyavganger betjent av Widerø…

Vi  hadde fin utsikt fra orkestertribunen på sirkuset og vi registrerte at halve teltet var besatt av samer i sine fargerike drakter..Utenfor sto det ca 100 reinsdyr med tilbehør parkert sammen på en åpen plass. Vi hadde fått besøk av over 500 samer innenfra og sjøsamer fra nesten hele Finnmark med smått og stort. Det ble stor jubel da dromedarer og sjøløver entret manesjen og ikke minst, klovnen, lille Tom. Etter forestillingen åpnet Arnardo teltene der dyrene bodde slik at publikum kunne ta dem i  et nøyere øyesyn. Møte mellom reinsdyr og sjøløver gikk ikke så bra. Reinsdyra var og smakte på vannet som sjøløvene lå og baska seg. Det endte med at sjøløvene spruta reinsdyra med vann og det likte ikke reinsdyra som igjen skulle til å angripe sjøløvene med sin små gevir … Det hele ble avverget av myndige dyrepassere som snakket fransk til sjøløvene som roet seg med noen kilo med nysalta sild. Det var ikke bare dyrene som bodde bak hovedteltet, artister, sirkusarbeidere og musikere hadde også sine krypinn som vi ville gjerne ha for oss sjøl. Men det var ikke til å unngå at det av og til sto vilt fremmede mennesker på trappa og titta inn i vinduet på døra inn i det ”lille” hjemmet vårt.

Vi hadde forestilling i Båtsfjord en lørdag kveld klokka 19.00 og vi var ferdige kl 21.00. Hva skulle man gjøre i Båtsfjord en fin lørdagskveld i juli mnd? Vi hørte rykter om at det var dans på et nedlagt fiskebruk på kaia og det hørtes fristende ut. Vi hadde bunkra opp drikkevarer i Tromsø så lørdagsdrammen var i orden. Kokken (ikke helt edrue), og en av de ungarske trapezkunstnerne skulle bli med. Medved var hans navn som også betyr Bjørn på Ungarsk. En kraftkar. (Det var han som tok imot ungene i de luftige svevene), ble med.

”Lille Tom” ville også være med, men han somla så veldig at vi bare gikk. Egentlig var det bra at ”Lille Tom” ikke ble med i den formen han var da, vi hadde ingen garanti for at han slapp ut ”agurken” som han kalte den store ”snurrebassen”han hadde mellom beina på offentlig plass. Alt kunne skje når ”lille Tom” hadde en liten sprekk! Vi hadde alle tatt oss en ”lille” og var klar for bryggedans på kaia i Båtsfjord. Lille Tom var i tilegg til en halv flaske” lille” innnabords i dritthumør. Under det ene klovenummeret skulle to av de andre klovnene helle en del liter med maling over hele lille Tom. Malinga var ikke noe ordentlig, men noe som var blanda sammen med litt av hvert. Noen fargestoffer og vann.

Det noen hadde gjort før forestillingen var å blande mer av noe litt av hvert slik at ”malinga” var blitt for tjukk. Veldig tjukk, slik at ”malinga” ikke rant nedover ”lille Tom”  den satt fast i små klumper nedover den lille kroppen og tilsutt kom det en hard klump deisene ned på hodet hans… Og han ble forbanna, og han knytta nevene opp til oss  på musikerhylla. Men det var ikke oss! Nummeret var selvfølgelig helt ødelagt. Så den store samtalen etter forstillingen var hvem var det som hadde blanda ” malinga” så tjukk? Klovnefamilien Dubsky fra Danmark hadde hatt noe krangling med den franske familien med sjøløvene, men kunne det være dem da? Han franske med dromedarene hadde klagd noen ganger på at klovnefamilien satt ofte ute etter forestillingen og tok seg noen ”lille” utover natta med mye skrål og latter.

Det ble en bevart hemmelighet under resten av turneen om hvem som hadde blanda seg oppi  blandinga til klovnene? ..Noen av oss musikerne tror jeg ikke det var..? heller hur?.. Eller var det dromedarene som var forbanna på sjøløvene som igjen var forbanna på lille Tom for at  han pissa i sjøløvevannet de gangene han var for dritings..At han gjorde det var en hevnakt etter alt bråket sjøløvene gjorde under parringa som holdt på noen uker..Musikantvogna og hvor også Lille Tom  bodde i det lille rommet sitt var nærmeste naboer til sjøløvevogna under parringa ..Om det var en ren tilfeldighet vet vi ikke, for det var kun under parringa vi var naboer..

Vi skjønte at vi var litt sent ute til bryggedansen men noen kjente oss igjen fra sirkuset så vi kom greit inn. Ungareren ble fort opptatt av Båtsfjords unge damer, han var jo en veldig kjekk kar men kunne kun snakke ungarsk med  damene. Vi andre fikk straks kontakt både med samene og folka fra bygda, vi dansa og drakk og flira og regna med at her ble det en helaften til morrakvisten. Ungareren fant fort ei dame som han fikk på fanget. En av samegutta lurte på hvem han med den nydelige jenta på fanget var?.. Vi sa at han var en  venn av slavisk herkomst og litt i slekt med finnene?.. Og at vår ungarske venn også en av verdens sterkeste menn. Vi ble med på festen så lenge den varte, det var tegn til litt spenning i lufta mellom oss sirkusfolka og særlig samene . De var skeptiske på hva slags folk vi var, slagsmål og annen faenskap ble unngått og alle forlot festen mer eller mindre uskadd.

.. vi bodde på Grand Hotell i Harstad..

Jeg hadde ganske langt hår den gangen, (Beatles-hår) ble det visst kalt. Arvid, (bassisten) og jeg skulle på toalettet og på veien kjente jeg et godt tak i hårluggen, ett skikkelig tak,. Det ble veldig vondt da personen som dro begynte og vri håret. Jeg tror jeg ble borte litt for jeg våknet at Arvid rista på meg og sa at ”vakta kommer, så ta det med ro”. Personen som dro meg i håret visste seg og være sønnen fra en veldig rik og from familie fra Harstad  så vaktene på Grand-restaurangen gjorde ingenting. De hadde ikke sett noe sa de. Kappelmester Magne Strøm tok med seg Krokfoss til politiet og ville anmelde saken. Der ristet de bare på hodet da de fikk høre navnet på vedkommende som hadde tatt en skikkelig hårtjafs fra hodet mitt. Saken ble henlagt og vi hørte ingenting verken fra politiet heller ledelsen fra hotellet der det skjedde. Sirkusorkesteret kom seg videre på veien og med en trommeslager med litt tynnere hårlugg, men igjen glad og fornøyd for nye forestillinger og mer galskap på lur..

…..Litt om hvordan det var å  jobbe i platebransjen på 70-tallet

Rart drømmer aldri blir slik du har drømt om. Hvem skolegutt drømte ikke om å bli lokfører, brannmann eller politi? Tror at ingen drømte om å  bli prest, rørlegger eller jazzmusiker. Mot alle odds ble jeg ikke prest, ei heller  rørlegger, men, jazzmusiker ble det til, uansett om det var godt gjennomtenkt med de farer det ville føre med  seg.  Jeg vokste opp med NRK  i en kanal, mulig den tristeste radioen i hele verden på 60 tallet.. Lyspunktet var ønskekonserten på mandags kvelden. Radio Lux kom etter hvert på banen ,eller på lufta ,og det begynte å vibrere litt i beina til Krokfoss. Chris Barber og hans dixi-menn.  Kenny Ball og hans band. Eller Tom Jones  og engelske popgrupper som det swingte litt av..Her hjemme var det fortsatt Kurt Foss og  Reidar Bøe, Jens Book Jensen og søstrene Bjørklund. Så kom Dag Spantell, Inger Lise Rypdal og Øystein Sunde og gitarkamerater, Visebølgen kom over Norge..

Den gangen var platebransjen veldig  renslig, butikkene var eid av familier  og stolte butikk- drivere ,og de norske plateselskapene var omtrent eid  100  % av norske eiere. Det fantes overhodet ikke kjeder, og heller ikke så mange grossister. De få som fantes holdt seg til avtalen om kun å selge på bensinstasjoner og plasser der det ikke var platebarer. Alt var ryddig ,og det gikk riktig for seg helt  til noen hadde vært over i USA og lukta litt på kjedesystemet der borte. Norske  artister solgte omtrent  ikke,  det var svenske band som dominerte popmusikken  her hjemme ,for nordmenn lytta til P 3 i Sverige og svensketoppen. Det var det som solgte i Norge på 70 tallet.

Det var en god del orginaler som solgte plater i Norge, Reidar Myhre i Polydor, Per ”Elvis” Granberg i  Polygram , eller omvendt. Krok for Disco A/s og Trygve Hernes for Arne Bendiksen. Det var fargerike herremenn  på utpakninger på div. hotell i Norges land med store middager og nok å drikke på … Jeg tror det sjelden var noen kunder som direkte ble lurt, men,  noen fikk seg nok en overraskelse når pakka kom i posten,  det kunne muligens være litt større faktura enn budsjettet tilsa. Særlig etter juleutpakningene.  Ofte hadde jeg julebord sammen med Lars Lysell og Reidar Myhre . Vi hadde de samme kundene så vi delte litt på regninga. Full julemiddag for ca 40 kunder fra platebutikker i midt -norge og nordover i Palmehaven på Hotell Brittania i Trondheim med overnatting. Fri flyt av alkohol og fest på rommene til frokost, søndag morgen. (Noen kunder kom ikke hjem før mandags kveld)! Det var fra de glade 70-åra, senere ble det strammere når alle de nye skattereglene for representasjon kom..

Det var ganske vanlig at selgerne lagde barter- avtale med kundene. Dvs.  hadde en butikk andre ting å selge i butikken som, radio, TV, hårtørkere, etter hvert CD-spillere. Så  kunne man bytte plater imot en vare i butikken. Den største barter- avtalen jeg hørte om, (og den gikk i vasken) var selgeren på Polygram som hadde vært på lageret og snodd 250 Abba kassetter og lagt dem i baksete i bilen. Han var uheldig ,for tyveriet ble oppdaget før dagens slutt ,og alle ansatte måtte levere fra seg bilnøklene til vaktselskapet. Kassettene ble oppdaget ,og selgeren fikk sparken på dagen. Det var synd, det var en godt likt selger både av kunder og av kollegaer…

Vi som hadde med salg fikk nesten ubegrenset med plater til å  ha med ut i kolleksjonen til salg. Så alle vi som solgte plater på 60-70 og deler av 80-tallet burde ha en anselig platesamling hjemme. Så kom cd i starten av 80-tallet, først klassisk og jazz og senere kom nyheter pop og hele  backkatalogen, så på slutten av 80-tallet var omtrent alle platebutikker renset for LP-plater og kassetter i butikkene. Jeg var så heldig og få eneretten på Warner Video i midt-norge og da startet et nytt eventyr med mange ”slanger i paradiset”, særlig på forhandlersiden. Det dukka opp  butikker som ”Fisk & Video”, ”Parfymeriet med Videoutleie”, ”Video og pølser”, ”Blomster & Video” osv.. Mange fantasifulle butikker med  videoutleie..Masse skatteundrag, momsunderslag, kjøp av campingvogner  og hus i Spania. For mange forhandlere  tok fullstendig helt av..Gull og glitter til kona og perioder med vann og brød for gubben til slutt…

I dag finnes det nesten ikke platebutikker, det er en hel bransje som har gått til helvete, synd at vi ikke kan gå og plukke i platehyllene og kjøpe den musikken vi vil. Alt skal kjøpes på nettet nå. Jeg har faktisk kjøpt jazzplater på nettet sjøl, for det finnes ikke i Norge. CDen kosta 70 nkr og samme cd ville kunne koste 190 kroner i Norge!! Samme med Jazz-DVD; Kr 400 i butikken i Norge , på nettet fra 60 til 90 nkr…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

…etterpå 10 desember 2011

Kroks-JazzCafe

…Trondheim Storband skiller seg ut ifra de andre storbandene i distriktet. Ikke at de bare står og spiller i nesten to timer, de spiller også mange låter som de andre ikke har på menyen. Ronny Farsund var en klokkeklar dirigent .Mange tilbakemeldinger om det korte besøket vi hadde av selveste Karin Krog forrige lørdag . Morten Gunnar Larsen var også på podiet og kompa Karin på ei låt. Jeg kan ta en telefon til Karin, men da må jeg vel garantere ”absolut tysnad” i salen under konserten. Vi får se,. Jeg snakka litt om trombonisten Frode Thingnæs med Jan Erik Kongshaug. Og Jan Erik mente at Frode ville sikkert komme på et besøk til høsten. Jeg har spilt med Frode før.. og det kan folk glede seg til. Om han har tid da?? Vi har fått et godt rykte blant musikere i både Sverige og i Norge .De vil spille på Kroks-JazzCafe!!

Jeg kan ikke unngå og ikke skrive om det jeg jobbet med nesten 30 år av mitt liv og har ha kostet meg både ekteskap, nesten liv og dårlig helse, og ikke minst, dårlige tenner!. Vi spøtta ikke i glasset vi som drakk gratis på multistore plateselskaper. Kvinner vin og sang passer perfekt for oss som jobbet i platebransjen på 70-80-tallet før økonomene kom og satte sitt preg på reiseoppgjøret. Men, egentlig utdannet jeg meg som typograf på bly hos Grøndahl & Søn i Oslo. Der jobba jeg fra 1959 til 1971 med et par år med permisjon. Da jeg slutta, kom film og deretter data inn i typografien for fullt.

..fra drosjekusk til platemedarbeider

I 1982 var det helkrise i plateselskapet jeg jobbet for. Disco A/s, (fantastisk navn på et plateselskap), ble slått i sammen med plateselskapet; Talent A/S. (Igjen tegn på hvordan fantasien på navn innen denne bransjen var). Talent ble drevet av idealisten Arve Sigvaldsen. Han som sto bak ”Treff platene” og mange andre suksesser med norske artister, Stein Ingebrigtsen, Gro Anita Schønn, Inger Lise Rypdal, Dag Spantell, Country Snakes, Bjøro Håland og viseplater bl.a. annet innspillingen av Bjørn Krokfoss Swingoktett i 1981 med Jan Erik Konsghaug bak spakene. Sigvaldsen produsert også en rekke albumer i ”Frem fra Glemsen-serien”. Talent Produksjon AS ble startet opprinnelige november 1972, mens det legendariske TALENT STUDIO sto klart i 1975 og ble drevet av Jan Erik Kongshaug og Arve Sigvaldsen. Kongshaug eier og driver i dag et av verdens beste studios for akustiske innspillinger: Rainbow Studio.

…reklame for uansett pris

Under den tiden Disco A/S slo seg sammen med Talent A/S med Sigvaldsen som daglig leder hadde vi noen riktige fine folk som jobba med promotion for norske artister, den ene var Arve Juritzen og den andre var en ”bergenser” jeg ikke vil navngi..Jobben deres var og få norske aviser på TV-programmer, platene spilt i radio og den kolørte presse. Otto ”Big” Hand, Treffplatene, Inger Lise Rypdal, Gro Anita Schønn, Dag Spantell og en rekke med andre norske artister. Countrysangerinnen Lillian Askeland var en av artistene som solgte mye, men hadde liten presse ”på seg” i forhold til platesalget. Hun var ikke noe flink til og ”selge” seg sjøl, men vi hadde da Juritzsen og bergenseren til å gjøre den jobben.

Lillian var den typen som helst ville sitte hjemme med mann og barn og leve et fredelig liv utenom konserter og platesalg. Etter en stund begynte platesalget til Lillian og stoppe opp litt og litt presse og tv ville gjøre susen til mer platesalg. Det ble innkalt til møte mellom salgsavdeling og presseansvarlige som var Juritzen og ”bergenseren”… Spørmålet fra salgsavdelingen var ,, hva kan vi gjøre med Lillian Askeland for og øke platesalget igjen? Hun ville nesten ingenting sjøl. Ingen skandaler, ikke var hun på fylla , ikke uttro, dette skjedde ingenting å skrive om..Da kom bergenseren med en ide, seriøst, hva om vi får tak i en leiemorder og få skutt mannen hennes?? Da skal vi få se forsider og Lillian i Dagsrevyen, mente ”bergenseren”..Dagen derpå var ”bergenseren” flyttet over til en annen avdeling i plateselskapet..

…mil etter mil…og noen jazzruller som kom frem i lyset igjen…

Jeg begynte og jobbe med Discos A/s i 1972 som var eid av Bergensfirma Nera A/s. De var lite opptatt av musikk og artister, de ville helst bare tjene penger. En del direktører kom og gikk, så kom Rønning-Arnesen, økonom fra Nera, han hadde overhode ingen peiling på musikk og platebutikker. Jeg tok en dag på meg litt opprydningsarbeide og gikk igjennom noen gamle esker med 16 spors opptak fra tidlig Nera periode. I en av hyllene husker jeg det sto.”Disse rullene skal kastes”! Dette måtte jeg sjekke og i de rullene lå det innspillinger med Norsk Jazz fra 50-60-tallet med norske jazzmusikere og det var Egil Monn Iversen som hadde produsert og ledet de forskjellige sammensetningene i studio. Jeg tror det var fire fem esker med opptak som jeg glatt tok utav skapene og overleverte det hele til Johs. Bergh. Vi ble etter hvert enige om og produsere en serie med disse gamle opptakene og som ble til ”Jazz in Norway vol 1.2.3”

Produsent og musikeren Tore Syversen fikk med seg Jahn Teigen og Herodes Falsk, det samme gjorde visesangeren Trygve Hoff og Ottar Big ”Hand” som ble labelmanager for RCA etter Kjell Winter ble borte. Vi fikk en fulltreffer med Jahn Teigens ”Mil etter Mil” og solgte det i ”bøtter og spann”, så økonomien var bra lenge i plateselskapet frem til krakket i 1982/83 hvor firmaet ble begjært konkurs. Noen fikk sparken og andre ble overflyttet til Arne Bendiksens ”solide selskap” som var nesten egentlig en ”forlist skute”. Rønnning -Arnesen er kanskje mest kjent for i bransjen for og si nei til og lage en plate med; ”Smurfene” som solgte nesten over 300.000x på plate og kassett. CBS var smarte og sa ja til prosjektet

…direktøren som ikke ville slutte!

Vi som ble overført til Bendiksen og co, hvor en ex taxisjåfør var økonomisjef og en ex vaskekone sto for utbetalinger av lønn og regninger og en direktør Bendiksen som vi aldri så for han jobbet fra 0023 om natten til vi kom på kontoret kl 0800 om morgen. Da gikk han hjem. Jeg så nesten aldri Bendiksen på de få årene jeg jobbet for han frem til 1983. Jeg likte ikke Arne Bendiksen. Han løy for mye.. Husker jeg bodde på SAS hotellet i Tromsø og skulle sjekke ut og ba dem sende regninga til Bendiksen A/S. Han hadde ingen kredtittverdi lenger svarte de bak resepsjonen. Hva gjør man da?.. Hotellregning på fire -fem tusen på åtti-tallet var ganske mye penger. Det løste seg takket være Jan Michlet som jobbet for Muvi A/S som lager-direktør innen systemet.

I 1983 tilbød Harald Tømte som var salgsjef for Sonet A/s meg jobb som representant for de i Trondheim og nordover på provisjon. (Takk Harald, det vi jeg aldri glemme). Så spurte Polygram om jeg ville representere dem med enerett på Warner-utleie video på provisjon. Mats Nilsson var en trygg og god direktør i et pressa miljø. Det gikk så bra at jeg betalte 300-400.000 tusen i skatt i året. Champis og Upper Ten rant nesten over, Røros-jul på hotell, dyre Spania-reiser med hele familien og mye moro. Så ble alt plutselig tatt ifra meg. Ny mann kom som direktør etter Totto Johansen; Direkte fra Japan via Tyskeland; Han fikk med seg Barry Matheson som salgsdirektør, da jeg flagget ut og fikk jobb hos BMG og Erling Johansen som også er et kapittel for seg sjøl. Du verden hvor mange tullinger jeg har jobbet med i denne bransjen. Jeg vet med sikkerhet at folk med stor platesamling har fått toppjobb i noen plateselskaper. Vanvidd sier jeg. Men de ble fort gjennomskuet og føyk fort ut av bakdøra igjen. Det gikk noen år så sto samme person som butikksjef i en platebutikk. Like ille det. Men de beste ble alltid igjen!

Per Hermansen, Petter Holterhuset, Steinar Pettersen, DEO og jeg var ett veldig bra salgsteam: Steinar med sin fantastiske husk på produsentnavn og hvem som spelte bass og trommer på alle plater fra 1960 og oppover. DEO med sine kunnskaper og jeg med mye sjarm? Per og Petter var begge fine salgsjefer på hver sin måte… Men så kom det en type som ikke var noen fin type; Aun, og han ble ny salgsjef. Hans rykte var overhode ikke bra da han var salgsjef for Universal og hvorfor Elly ansatte han før hun sluttet skjønner jeg ingenting av, og gjøre dette mot oss ”gamle menn” og stakkars Lena som nyinnsatt direktør.

Av han fikk jeg valget om å flytte til Oslo eller slutte! Jeg sluttet! Jeg tror han var redd oss ”gamle”. Deo sluttet like etterpå. Uansett hvem jeg har jeg jobbet med i plate- bransjen i nesten 30 år så er det tre navn som skiller seg ut; Salgsjef Harald Kristiansen i Disco A/s, Harald Tømte i Sonet og Polygram og tilsutt min reisekamerat og konkurrent som også ble min salgsjef i Polygram til slutt; avdøde Lars Lysell. Tre herlig ærlige typer. Helt forskjellige, men reale gutter med og masse goder. Men du kunne stole på at et ord var et ord de holdt…

…En artig story om direktør Totto Johansen under tiden på Polygram…

Totto skulle til legen en morgen og han skulle ha med seg en avføringsprøve i ei krukke. Han hadde ikke før kommet på kontoret før ledelsen i Tyskeland ville ha Totto til Tyskeland på timen. Da var det bare og få sekretæren ordne med billett og en drosje til Fornebu. Legetimen var fort glemt nå tyskerne ringte! Møte i Berlin gikk fort unna så Totto rakk ettermiddagsflyet hjem til Oslo samme dag. Den ettermiddagen var det full kaos for tollen på Fornebu, det hadde rømt noen fanger fra Ila fengsel like utenfor Oslo. Både innkommene og utkommene passasjerer ble grundig sjekket. Totto kom til tollerne og det var bare å ta opp stresskofferten og hva fant tolleren i den?; Jo, der lå det en norgesglass med bærsjen til Direktør Totto Johansen i Polygram Records, Norway.. Hva som ble sagt mellom tollere og direktøren får vi vel aldri vite…Totto var kjent for sin munnrapphet så han klarte seg sikkert veldig bra… heller hur??

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sent: Saturday, December 03, 2011 7:43 PM Subject: Fw: etterpå+
…etterpå 3 desember 2011

Kroks-JazzCafe

Storbesøk på Jazzcafen i dag. Gitaristen Jan Erik Kongshaug og pianisten Vigleik Storås var gjester med Asmund Bjørken Quintet som i dag var Asmund på flenge og altsax, Ove Bjørken gitar, Bjørn Alterhaug, bass og Krok på trommer. Tror du ikke sangerinnen Karin Krog og pianisten Morten Gunnar Larsen kom innom og de likte plassen så bra at de kom opp på scenen og spilte ei låt. Karin Krog sang “Take the A-train” med Bjørkenbandet og restaurangen revnet av glede og stor applaus. Arnfinn Bergmann mitt store forbilde som guttunge møtte jeg ofte på bussen i Trondheim. Jeg ble like skjelven i buksa nå som i gamle dager da jeg så han hoppet i Holmenkollbakken.. Jeg ble faktisk helst stiv i hele kroppen klar for og hoppe ut av ”hoppkanten” de gangene jeg møtte Arnfinn Bergmann. Jeg turde aldri gå bort og hilse på Arnfinn Bergmann. Han ble for STOR for meg! Neste lørdag 10 desember kommer de ”stående”musikantene: Trondheim Storband….

Gullmedaljer i hvit skjorte og slips….

Mitt store forbilde skihopperen Arnfinn Bergmann er død 82 år gammel. Han døde 13 februar til min store sorg. Jeg husker bildene i alle aviser av Arnfinn på vei opp til hopptårnet i Holmenkollen i hvit skjorte og slips og v-genser med hoppskiene litt henslengt over skuldrene. Jeg var også ivrig i hoppbakkene rundt omkring i Oppegård og Ski-distriktet. På Langhus hadde de Møllerbakken hvor man kunne hoppe 70-80 meter og der hoppet jeg engang nær 60 meter uten fall. Fra hoppkanten og ned til bakken var det over 2 meter og det var ganske høyt og skremmende for en 10-åring. Med Arnfinn Bergmann som forbildet var det bare og sette utfor… Men det manglet noe? Mandagen etter gullet var tatt under OL i Holmenkollen i 1952 så måtte mor Ragnhild hoderistende frem med symaskinen. Det skulle sys strekkbukser med skikkelig strekk og jeg skulle ha penger til hvit skjorte og slips.

Helgen etterpå var jeg på vei til Langhus og hoppbakken der med hvit skjorte og slips og nye strekk i strekkbuksene. Hoppskiene var nesten nye, de hadde jeg fått til jul året før. Det var kretsmesterskap denne helgen og jeg var påmeldt fra Myrvoll IL. Jeg var den eneste som troppet oppi hvit skjorte og slips og bukser med ekstra strekk. Jeg var den eneste i dette antrekket og det vekket en del oppsikt og de voksne nikket gjenkjennende til klesstilen. Hvordan det gikk husker jeg ikke men det viktigste for meg var ikke å vinne men og hoppe i hvit skjorte og slips.

Etter noen år jeg har bodd i Trondheim så jeg et kjent ansikt på trikken, jeg måtte titte på denne mannen flere ganger. Joda, det var Arnfinn Bergmann, med slips. Jeg hadde så lyst og bare styrte bort og bøye meg i støvet for denne mannen og bare rope: Endelig! Han så akkurat ut som på bildene etter OL gullet i 1952, bare litt eldre. Så var han så liten, også var han så blid der han sto og sjarmerte noen damer på samme alder. Dette var i 1980. Jeg så stadig Arnfinn Bergmann i Trondheim. På polet, på Lerkendal under Rosenborg kamper. Jeg møtte Arnfinn Bergmann på gata flere ganger, men, jeg torde ikke å gå frem og presentere meg som fortsatt var blodfans av mannen og hoppstilen hans. Den vakreste hoppstilen i hele verden. Jeg tror han bodde på Lade, ved Ringve museum.

Arnfinn Bergmann var født 14 oktober 1928 i Trondheim (Strinda). I 1952 vant han gull i OL og både NM og VM samme år… Han er den eneste norske hopperen som har vunnet alt dette i én og samme sesong. Bergmann vokste opp i et arbeidermiljø på Pappenheim i Trondheim og meldte seg tidlig inn i Sportsklubben Freidig som på den tiden ble ansett som en «borgerklubb». Han hadde utdannelse fra Staten Gymnastikkskole og var dessuten utdannet cand. mag. med historie som fag. Han arbeidet omtrent 30 år som lærer i Oslo (bl.a. som gymnastikklærer ved Kirkeveien realskole) i Bærum, lenge ved Hosletoppen Skole der han var i 25 år. Som pensjonist vendte han hjem til Trondheim og arbeidet ved skimuseumet på Byåsen…

Jeg var ikke i begravelsen til Arnfinn Bergmann, der skulle jeg ha hvert men jeg lå på St. Olavs Hospital og ble ”stentet”, dvs. legen rødda litt opp i hovedblodåra i det høyre beinet mitt. Legen ”blåste” ut litt rusk og snusk i blodåra så nå er jeg helt smertefri fra melkesyra i beinet når jeg går tur eller trener… Jeg håper og tror at Arnfinn Bergmann ble gravlagt i hvit skjorte og slips med den mørkeblå fine v-genseren utenpå. Det ble jo varemerke hans under de skirenn han var med på, også senere i karrieren… Liten av vekst men en stor idrettsmann, alltid fin i klærne..

…litt Club 7 snakk..

Jeg ble litt forundret da jeg fikk en telefon fra bookingsjef Bjørg Eriksen fra Club 7 i 1975 om jeg kunne sette sammen et karnevalsband! Jeg hadde frie ”hender” og kunne ha med hvem som helst i bandet. Helst ikke noe fast band, jeg måtte plukke ut musikere som jeg likte godt og ikke over fem musikere: Bandet; ”Bjørn Krokfoss Karnevalsband” ble med følgende musikere bestemt etter en sen og våt aften på Down Town i Oslo. Bjørn Svendsen, bass Henryk Lysjak, piano, Johan Bergli, altsax, Freddy Lindquist, gitar og på vokal; Jan Teigen .. Det ble bestemt at i utgangspunktet skulle det synges og spilles Beatles-låter og at Jan skulle komme inn i andre settet som en overraskelse. Jeg tror ingen la merke til at Jan kom engang og enda mindre brøy de seg om hvem som sang, folk på Club 7 var alltid mest opptatt av seg sjøl og sitt. Det ble litt samba og streite-standards og Beatles-låter når Jan kom.. Jeg husker at vi delte noen flasker med Vodka underveis og at vi hadde det moro og det låt fint. Kvelden ble avsluttet på Down Town til de små tidlige timer. Husker også at Henryk snakket bare polsk og vi holdt på og le oss i hjel..

Club 7 i Munkedamsveien i Vika under Oslo Konserthus ble ett fristed for oss musikere, der kunne man drekka seg dritings uten at noen brøy seg med det. Der var forfatteren Jens Bjørneboe og skuespillerinnen Sossen Krogh med ektemann som satte opp smale teaterstykker på bakrommet, eller blårommet som vi musikerne kalte det. Der var det jazzkonsert fra kl 23.00 til 01.30 hver fredag. Utlandske og norske jazzorkestere fikk prøvd seg i storsalen. Jeg kom i kontakt med Trond Jensen som hadde med bookinga av band, senere Bjørg Eriksen og jeg fikk Stokstad/Jensen inn på bookinglista til Club 7. Vi hadde jobber i Blårommet på fredager og ofte spilte vi på Jazzcafe i storsalen på lørdager. Populær plass for fedre som var nyskilte eller gamle skilte med sine barn. Der kunne barna boltre seg fritt mellom jazzband eller barneteater i Blårommet. Det var skandale at Oslo Kommune ikke ville støtte Club mer økonomisk. Jeg tror det var Carl I Hagen og hans parti som fikk lagt ned Club 7 for alltid!

..på TV opptak fra Club 7 som holdt til på Restaurang Kongen

Jeg husker fra den gang Club 7 var på Restaurang Kongen innerst i Oslofjorden, eller i Frognerkilen hvor det nå er småbåthavn og så går båtene fra Kiel ikke så langt unna. Nå tror jeg de selger båter og båtutstyr der Kongen var. Det var to etasjer husker jeg og i første var det rock roll og blues og i andre etasje alt fra gammeldans til små jazzgrupper. Fjernsynet lagde en Tv-serie i 1969 som Henki Kolstad hadde hovedrollen som drosjesjåfør. Seriens hette for taxi. Fank Cook, bass, Finn Westby, gitar og pianisten Kjell Halvorsen og jeg ble med i serien som et band på en restaurang hvor Ingeborg Cook var sangerinnen som ble myrdet under episoden. Vi filmet i to dager på dagtid og da var Rest. Kongen alt en plass for Club 7. Vi måtte dekke til alle vinduene for det skulle illustrere en nattklubb i Oslo, en av de litt loslitte. Husker hele familien satt på fredagskvelden og så på en sort/hvitt TV og venta på at vi i bandet ble filma med Ingeborg. Vi var faktisk ganske mye med i bildet for hvem var morderen, det var nærbildet av alle i bandet slik at folk kunne tro at det var en av oss? Var det det??

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

…etterpå 26 november 2011

Kroks-JazzCafe

BK5 med Therese Ulvan, vokalist og Julius Shutu på congas. ..og det swingte noe inn i det helvete idag. Opplagte edrue musikere med tæl i alle fibre og gener i skrotten. Det bla en sabla fin konsert!..Ser vi nøye etter så er ikke RBKs fotballspiller, Bakenga helt ulik trommeslageren Art Blakey. Blakey, vet vi som arrangerte Jazzmazz i 1981, hadde ”bolla” seg nesten hele natten på Hotell Prinsen i Trondheim. Han hadde ”bolla” seg såpass at han hadde mistet høreapperatet mellom sengene i dobbeltsenga.. Bakenga er vel for ung til å være sønnen, men . hva med barnebarnet….og så kommer Asmund Bjørken med band og gitaristen Jan Erik Kongshaug som gjestemusiker..neste lørdag 3 desember…skål!

..godt med spillejobber i Oslo på 60-70 tallet, men da måtte du ta det du fikk av jobber…

Utenom Musikkformidlinga drevet av staten og Hr. Ove Hall ,var det ifra musikkforetningen og verkstedet til Ivar Lundgren i Teatergata det ble formidlet spillejobber til helgens fester. Store dager som bryllup og store årsdager ble bestemt langt i forveien privat av de som hadde festen. Da ble honorar og klokkesletter bestemt ,og det viktigste ; hvor lang ville spillejobben bli ,for etter kl 24.00 ble det 100% overtid. Ofte gikk ”taxtameteret” riktig fort mens vi ventet på at middagen med taler skulle bli ferdig. Ofte ble musikken tilbudt full oppdekking med middag og tilbehør. Fordrink, øl, vin og kaffe avec.

Det kunne by på problemer om det var noen riktig ”tørste” musikere med i bandet. Ikke ofte, men vi kom som kvintett og spilte etterpå som kvartett. Da hadde en falt av lasset før jobben startet. En gang opplevde jeg at vi begynte å spille kl 00.15 ,så vi spilte alt på overtid ,og det ble en meget bra betalt spillejobb. Jobbene gjennom Musikkformidlinga var avtale bestemt med faste priser som var ganske kjedelig i forhold til private avtaler. Ofte visste vi ikke hvem eller hva vi skulle spille for. Det kunne være større private fester uten alkohol ,eller mindre party hvor det svømte over med alt! Og vi i musikken sa nesten aldri nei til å være med på festen ”etterpå”…

Men jobb var jobb fant vi fort ut. Komme edrue til riktig tid kunne ofte lønne seg. Hadde du driti på draget et par ganger, var du ute av bandlista til flere arrangører. Det var også litt sleipe musikere som tok på seg en jobb gjennom formidlinga som bytta til seg en mer betalt jobb. Spesielt mot en privat jobb hvor man kunne tjene ett par hundre ekstra. Det hendte at folk som satt fast på en teaterjobb fikk en feit privatjobb, kunne sette teaterjobben på en vikar, som igjen var vikar for en annen musiker som hadde en annen feit spillejobb. Det var faktisk tredje vikar som spilte på teateret. Det likte ikke Egil Monn Iversen noe særlig godt. Var du under ”Monn-Iversen-paraplyen” og oppførte deg skikkelig ,var du nesten garantert fast teaterjobb og jobb i TV og platestudio. Lukta du bakfyll var det på ”hue og ræva ut”!

…Rosekjelleren var en fin arbeidsplass for oss musikere i Oslo….

Trompeteren Jarl Johansen hadde et lite problem, ikke så ofte, men han tålte ikke mer enn to halvlitere så var han pærings og sovna. Jarl var egentlig utdannet sveiser i et mekanisk verksted på Kampen. Det hendte han sovna midt under jobben på Rosekjelleren da han vikarerte for Benja ,og Kristian Bergheim måtte knuffe til så han våknet om Rose sjøl skulle komme på scenen. Det var ikke bestandig Rose sa i fra at han kom på jobb. Han visste at vi gutta (”Jubelgutta”) kunne låtene hans. Om kjellermester Lium ,som var svogeren til Einar Rose ,var i godlune ,sa han i fra like før vi gikk på scenen, men på faenskap holdt han stort sett kjeft om Rose kom eller ei. Lium var en humørsjuk faen. Han hadde styringa på vinkjelleren .,og den passet han på som gullet i Norges Bank.

Ofte gikk det tre til fire meget tørste musikere med vikarer og titta inn i sprinkeldøra til vinkjelleren. De eldste årgangene lå ikke lengre unna en armlengde. Men det var det gitteret da..Lium hadde en Rotwailer ,og det samme hadde jeg ,så vi hadde ofte litt hundeprat. Lium og jeg ble faktisk ganske gode venner. Dette visste gutta i bandet ,så jeg ble ofte brukt til og få låne ei flaske Rød Martini til dagen etterpå. Jeg var den eneste som fikk låne av Lium ,så jeg ble veid i gull av gutta i bandet ,for da jeg vikarerte visste de at da kunne de få låne ” av meg” ei flaske eller to til etter jobben var ferdig ved 00.30 tiden. Da satt gjerne noen kelnere og musikere igjen og slarva, drakk og spilte poker til vaktmesteren kom ved 06.00 og kasta dem ut…Flaskene som ble ”lånt ut” ble alltid levert tilbake av meg til Lium dagen derpå ,og han visste godt at det ikke var meg som drakk opp flaskene… Det hele var som et skuespill..

Det vi sikkert visste var at Rose sjøl kom på søndager, fast hver søndag ,og kanskje en mandag. Aldri på fredag eller lørdag, det var for mye bråk under nummeret hans, mente han sjøl. Det verste Rose viste var fulle eller fyllesyke musikere. Dette visste han alt om ,for han var jo alkis sjøl med de berømte turene til København sammen med Åge Samuelsen og Leif Juster. Da satt de på et hotellrom og drakk seg dritings ei ukes tid ,og så kom dem hjem som ingen ting hadde hendt til neste gang. Dette fikk Dagbladet snusen om og skrev en skikkelig fin artikkel om årets ”sprekk” i København med navn og bilder av gutta på Danskebåten med sigarer og konjakkglass i hånda. Den artikkelen var ikke særlig populær innen familiene til de involverte parter.

Jobben på Rosekjelleren var veldig bra betalt for en jazzmusiker som bodde i Oslo. Det var en fast jobb hver dag hele uka fra 16.30 til 19.00 og fra 21.00 til 00.30. Det var ingen problemer for gutta og stille vikar bare de var edrue og kunne spille noter/artistmusikk ,og at Rose likte deg!. Jeg kunne ikke noter, men jeg kunne kompe artister med prikking og slag på skarp og symbal etter åtte måneder med sirkus Arnardo. Øra mine var ”store”, som var en fordel i denne sammenheng. Lønna var over gjennomsnittet for en musiker i Norge. Jeg skrev timer og leverte timelista med underskrift fra Pete ,og fikk utbetalt lønna engang i måneden. At jeg spilte vikar for Pete minst en uke i måneden pluss nesten hele sommeren for da var Pete på ferie i campingvogn ved Tyrifjorden og spilte poker. Han ringte nesten hver søndag og sa at han satt for tiden med så bra kort at jeg måtte i det minste vikarere i tre dager til..og så tre dager til.. så hadde juli måned gått. Det hendte at jeg satt i Kjelleren fra midten av juli til midten av august.

En av somrene Pete og Karin var på ferie ved Tyrifjorden fikk jeg i oppdrag å male soverom, stue og gang til de kom hjem igjen. Farger var bestemt, jeg malte ferdig på et par kvelder og helger, og rommene sto nymalt da de var tilbake fra ferieturen. Litt artig med de gangene jeg møtte Pete i ettertid ,og hva han ikke sa: ”Husker at du vikarierte ofte for meg i Kjellern”;. Nei, han sa, ”husker at du malte soverommet, gangen og stua”, ”nei, svarte jeg hver gang. Ikke soverommet”…og det var det..Siste gang jeg møtte Pete var på Trondheim Torg i 1999 da han var en slags ”utsending” fra Røros for å markedsføre byen sammen med andre Rørosinger. Han hadde på seg den røde silkejakken som han brukte på 60 tallet ,og spilte like intens som i de gode gamle dager . Jeg var litt føre ute med å starte samtalen med og si at det ble en god del vikarjobber for deg Pete både på Sea-side i Drøbak og i Kjelleren. Ja, dæven svarte Pete.. og så malte du hele leiligheten min. Ikke soverommet, svarte jeg inni meg og regnet med at nok var nok for denne gang. Jeg snakket med Pete noen ganger på telefon før han døde ,men han tok aldri opp malingen, det ble mest tulleprat om trommespell, fyll og fanteri…

..også til et personlig helvete!

Skulle aldri i verden trodd at jeg skulle gå tannlaus i overmunnen noen gang.. ever! Men noen ganger straffer det seg og ha vært glad i en dram og en røyk ,og tusenvis av sene nattetimer…Medfødt lakenskrekk. Først kommer det sukkersyke og den tablettflommen det fører med seg..Fire hjerteinfarkt gir ingen bonus på tabletthaugen ,den blir bare enda større, lårhalsbrudd og med et par hjerneslag på toppen , er du oppi 21 tabletter om dagen…Det går utover matlysten, deretter over avføringen som er like spennende hver morgen. Det verste synelige som kommer sakte med sikkert med alderen er tennene du har i munnen. De hadde fått rikelig med stell, men tablettflommen gir deg løse og stygge tenner. Du har ingen stor følelse i tannlegestolen da du vet at ”premiere-tennene”, de som alltid tygde en god biff og tok seg ut på svart- hvitt bilde ,skulle bort!! Vekk, bort for alltid. ..gretne gamle gubbe, eller hur?

En for en ble fortennene sakelig og profesjonelt trukket ut av en like profesjonell tannlege som sa for hver tann som ble trukket ut: ”Det var den, da er det bare syv tenner igjen..også den .. også den..osv.. helt til hele overmunnen var fullstendig tom for tenner. Kun munnhule igjen!! Da var tanndyden tatt, borte vekk for ever. Vil du se, spurte tannlegen og kom med et speil. Nei, jeg klarer ikke, svarte jeg, mer nedbrutt enn om jeg skulle ha tapt en brytekamp i lett fluevekt en sen vinterkveld. Du er ikke helt ferdig sa tannlegen ,du skal prøve disse om de passer. Der sto han med en helt flunkende ny rad med overtenner som liksom gliste stolt imot meg. Jeg hørte tennene viske; ”her har du igjen din jævlig nattrangler”.

Implantat ble bestemt, timer ble satt opp ,og nå har jeg kommet dit at jeg har fem skruer i overmunnen klar for montering av egne tenner ,som tannlegen sa det så fint. Egne tenner, tenkte jeg, det er sikkert noen overtenner fra Thailand som en eller annen gubbe hadde solgt for å brøfrø familien sin. Det og ikke kunne gå med egne tenner er grusomt. Hele ansiktet synker inn og du føler deg 20 år eldre, så nå føler jeg meg som en 90-åring. Det å tygge kjøtt og frukt er nesten helt umulig.

Du skal være både psykisk og fysisk veldig sterk skal du gjenomgå det jeg gjør akkurat nå. Det tar ca tre måneder fra du trekker tenner til nye blir skrudd på ,og da har du solide ”egne” tenner så lenge du lever. Men prosessen fra dag 1 og til tenner blir skrudd på er beintøft. Jeg har en fin protese jeg kan bruke, ingen har sett noe falskhet enda ,tror jeg. Det å spise med protese er også noe dritt ,særlig når maten kommer mellom gommen og protesen og protesen er på vei ut…særlig under større middagsselskap. Frem til 15 desember har jeg sagt nei til alle middagsbesøk ,da er det best å spise hjemme med protesen i skapet. Og grøt er godt!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

…etterpå 19 november 2011

Kroks-Jazzcafe

…”Little Famoua Grouse Band” med Bjørn Saksgård i spissen for et profesjonelt og artig band. Dette var skikkelig bluesmusikk som mange av gjestene nikket til og mente passet bra på Jazzcafen. Som jeg skrev på ”mailplakaten” til bandet;” Kroks-Jazzcafe er og skal være en plass der jazzmusikken skal prioriteres og dyrkes. Beslektede musikkformer som blues kan tolereres etter nøye vurderinger. Jolly Jumper & Big Moe & Dr. Bekken og Bjørn Saksgård har tredd seg igjeAnnom Jazz”nål” øyet så langt. Det er band som borger for kvalitet i sin sjanger, og er så langt akseptert av styret! For de som ikke vet ,så er jeg; Styreformann, formann, direktør, dekksgutt, ornitolog, dykker, podcaster, antropolog, ,ryddegutt, sekretær, lysmann, lydmann og bookingsjef på Kroks-Jazzcafe i Trondheim…Et

totalt enevelde , nesten diktatur. Alle er enige om alt, kaffen rekker ikke å bli kald før styrevedtak er tatt på det høyeste nivå! Olavs Pub og Spiseri har styring og ansvar for servering av varm og kald mat og alle drikkevarer betjent i fra baren… Gled dere til neste konsert lørdag 26 november, Da kommer BK5 med Therese Ulvan, vokal og Julius Shutu på Congas-trommer som gjester med Kim Eriksen, trompet, Torstein Siegel, altsax, Svein Væren, bass, Bjørn Willadsen, piano og BK på trommer…

…bruåpningen med Kronprins Harald og Sonja tilstede…

Det var det året Gisundbroa fra Finnsnes til Gisund og Senja skulle åpnes med Kronprins Harald og Sonja som de beærede gjester til å klippe over snora. Det var i juli 1972 og det var varmt i Finnsnes ,og sola var oppe 24 timer i døgnet. Uvant for en østlending den gangen..Noen av de celebre gjestene var; Harald Heide Steen( jr den gangen), Anne Lise Gjøstøl, Erik Bye og selveste Børt Erik Thoresen som da var kjæreste med Åse Normo Løvberg som bodde like ved Finnsnes på vei til Målselv i Troms. Jeg var med Gruppa Three Hits, og vi var med i den underholdningspakka som skulle opptre under de tre dagene bruåpningen skulle feires. Pussycats var der ,og lokale krefter med alt fra barnekor til musikkorps. Artister som ble over tre dager var ”stuet” inn på Grand Hotell, Finnsnes. Festene om nettene med alle forfriskninger og all nattmaten som var i restauranten like ved Målselvfossen kan jeg godt huske.

Man kunne også kjøpe seg et glass vin eller en halvliter øl på hotellet ,men da måtte du spise og helst ha på deg slips. Det var faktisk slipstvang for å komme inn på restauranten på hotellet på kveldstid. Selv om du var gjest og bodde på hotellet.! Spiseplikt og slips for å få i seg noe og drikke i Norge i 1972. Slik var det på flere restauranter og hoteller over hele Norge. Nordover-hotellene var værstingene. Da ble det karbonade med speilegg og en halvliter. For neste halvliter holdt det med et rundstykke med ost ,og så var det ”fri lue” resten av kvelden. Da kunne du drekke deg dobbelt dritings. Men, bare om du hadde på deg slips og spiste opp rundstykket ditt, (du måtte spise opp), ikke legge det i dressjakka eller kaste det under bordet. Det var egne folk som sjekka deg ..De satt å så på om du tygde i deg karbonadesmørbrødet, ikke noe tull her!

Det ble mye moro de tre dagene på Grand Hotell på Finnsnes, de som fortsatt lever og jobba på hotellet den gangen glemmer vel aldri kveldene med allsang ledet av Harald Heide Steen jr, på gitar og Willy Andresen på piano. Den Bulgarske kvartetten som skulle spille til dans ble pælma ut på gangen for en lengere pause.. ”Festbussen” som vi kalte den, kom kl 2400.. Det var bussen som tok med seg artister, fest og bro-komite` på privatfest til restauranten ved Målselvfossen. Der var det ikke mye slipstvang, og der var det rikelig med øl, vin og sprit. Der forsatte allsangen med Lille Harald ,og lokale krefter fikk prøve seg ved mikrofonen med et lokalt band.

Det var litt av en blanding fra Erik Bye til Pussycat-gutta fra Tromsø som ikke hadde hvert på veien en stund og hadde litt og ta igjen på denne merkelige ”nattbanketten”. Der traff jeg tenorsaxofonisten Bror Dahl for første gang ,som ble et hyggelig bekjentskap videre fremover i livet. Jeg vil aldri glemme de tre kveldene som vi hadde på ”bankettene” hvor det lukta sprit, øl og vin i en dårlig blanding med hasjis, geitemjølk og dårlige mager etter uttalige karbonadesmørbrød fra hotellet. Det var sang og musikk hele natta til ”Festbussen” begynte å ta med seg folk klokka 5 og klokka 6 om morran på vei hjem til hotellet. Erik Bye, Børt Erik Thoresen og noen andre rakk ikke 6-bussen ,så vi begynte å gå til Finnsnes. For Børt Erik Thoresen var veien ikke så lang, han bodde hjemme hos Åse Normo Løvberg ,så han skulle inn dit hvor hun bodde.

Men det ville Erik Bye også. Men det ville ikke Børt Erik Thoresen. Så da vi kom frem til veien og porten inn til frk Løvberg ,sto Børt Erik og holdt porten igjen slik at Erik Bye ikke skulle få komme inn på gården. De kjefta og gauka, ”jeg vil inn å hilse på Åse”, ropte Erik Bye, ” nei, ropte Børt Erik tilbake”, hun sover. Norges mest kjente tv-personligheter på den tiden sto og gauka og ropte ved skigardporten til Åse Normo Løvberg!! Klokka 7 om morran!! Der skulle Skjult kamera ha vært!

Det kom en drosje etter hvert ,og vi fikk stabla Mr. Bye inn i drosja og det bar rett hjem til hotellet til en duggfrisk frokost. Harald og Sonja var venta den dagen så rengjøringa var alt i gang i spisesalen ,og i resepsjonen ble vi møtt med vaskekoster og bøtter og spann. Rommet som Harald og Sonja skulle bo på var opptatt av Lille Harald. Der måtte det luftes ut helt spesielt på grunn av en spesiell lukt som lå som engelsk tåkesky over hele rommet. Harald hadde tent seg ei pipe før han skulle gå til sengs ved 8 tiden den morran.

Alle måtte ut av rommene før klokka 10.00 ,så politihunder og vaktselskapet skulle sjekke om noen hadde en atombombe i kofferten. Slik virket for oss som ikke var helt sikre om vi var i for-eller bakrus! Da alt var klarert skulle alle artistene med festkomiten stille seg i ei rekke så Harald og Sonja skulle hilse på. Håndhilse. Der stå Erik Bye, Pussycats, Willie Andresen, oss musikerne fra Oslo og Harald Heide Steen jr., alle i en lett blomsterrus, og ordføreren og hotelldirektøren som var i bakrus. Harald og Sonja i flyrus håndhilste og vi håndhilste tilbake og bukket, mens jentene neiet dypt.

Det hele var over på sekunder, følte jeg. Vi lurte jo litt alle sammen ,og ikke minst Harald Heide Steen ,om det fortsatt hang igjen noen eim av morrapipa som Harald Heide så vidt fikk slukket før vaskehjelpa kom og heiv Harald med kofferten ut av rommet. Harald flyttet inn til meg inntil videre..Lunchen ble servert ,og alle måtte sette seg før Harald og Sonja skulle komme. På et tegn fra hovmesteren skulle vi alle reise oss da de kom inn i restauranten. Signalet ble av en grunn ikke oppfattet av alle, så det ble litt skrammel og rot og banning da paret kom inn.

Sonja kommenterte til Harald Heide Steen at hun likte veldig godt lukta på blomstene som sto i vinduet. Hun skulle bare visst hvilken plante det var.. Reiseplanten til Lille Harald. Harald og Sonja klippet over snora til den nye broen på Finnsnes og forlot stedet direkte til Setermoen og flyplassen. Harald Heide Steen puste lettet ut og kunne flytte tilbake på ”rommet sitt” og vanne planten sin og forsette med hobbyen sin..Vi lurte litt på hva i all verden de gjorde på rommet den stunden ,de var der ca tre timer i alt…. Egentlig lukta det litt ”blomster” over hele hotellet når jeg tenker meg om…Jeg hadde vært på Finnsnes i 1964 med Cirkus Arnardo og husket litt av naturen der. Da var det ingen bro over til Senja og Silsand…heller ingen ” blomsterlukt..”

Silsand er ett tettsted på Senja i Lenvik kommune i Troms Tettstedet har 1 313 innbyggere per 1. januar 2009, og ligger like ved byen Finnsnes. Silsand har hatt en jevn befolkningsvekst siden Gisundbroa ble åpnet i 1972 , og opplever fortsatt vekst. Silsand er idag det største tettstedet på Senja og kan, grunnet sin nærhet til Finnsnes sentrum, gjerne regnes både som drabantby og som en del av byen. Det lokale fotballaget, FK Senja, spiller i 2010 i 2. divisjon.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sent: Saturday, November 12, 2011 6:08 PM Subject: bjk

…etterpå 12 november 2011

Kroks.Jazzcafe

..Igjen var ”husbandet” Feetwarmers i ilden på dagens konsert på Jazzcafen….Bandet kan feire 25 års jubileum neste år! (tror jeg?). Bandet som har gledet Trondheimsfolket både i bursdager, bryllup og konserter på Olavsfestdagene, til før-Julespill på Ringve og som husband på Jazzcafeen. Det har blitt en del oppdrag gjennom 25 år. Bandet har til gode å spille under Jazzfest i Trondheim. Vi er vel ikke gode nok for oppdrag der .Fint å se at det stadig kommer flere nye jazzgjester. De kommer fa hele Norge, week end i Trondheim med innlagt Kroks-JazzCafe på lørdagen. Der blir de mottatt av Trine og Maiken bak disken til tjeneste. Aldri sure, positive og blide. Nå er det snart julemat å få. Kokken Vhikna tror jeg har byens beste ribbe. Jeg bare ikke tror, jeg vet. Så gled dere. Rolf Isaksen med isjias på øverste skala ,(det var vondt Rolf) var med og spelte som aldri før. Fantastisk Rolf!! Jan Kalland en god venn fra Greverud i Oppegård var på besøk og likte det han hørte. Jan er en elegant trommslager fra den gamle skolen med et solid vispekomp som savnes litt fra den yngre garde trommeslagere idag..

Dagbok fra Bjørn Krokfoss Swingoktett turne i 1982

…begynnelsen…

…Det er ikke hver dag det daler ned brev med bare glede! Det kom et brev fra Norsk Kassettavgiftsfond om at BK Swingoktett ved undertegnede hadde fått kr 80.000 i turnestøtte. I all verden ,jeg har da ikke søkt om noe turnestøtte, vi hadde gitt ut ei plate og vært på NRK TV på riksnettet og hadde en konsert sendt fra Trubadur Jazzhous i Trondheim gjennom Erling Wicklund. Jan Erik Kongshaug var lydmann under plateopptaket som var gjort i Talent Studio på Kampen i Oslo. Vi ble nominert til Spellemannprisen i 1981 ,men det var Torgeir Stubøs sitt band som vant. Men vi ble nevn på TV i beste sendetid. Jan Erik var også lydmann og produsent fra konserten vi hadde på Trubadur for NRK… Dette var den CV-en bandet hadde hittil ,pluss noen spillejobber i Oslo og i en festivaljobb i Molde.

Det ble hastig bandøvelse med etterfølgende møte. Det hadde vært en komite i midt-norsk jazz som hadde valgt ut oss som verdige pengemottakere på vegne av jazzen i midt-norge. Når på året skulle vi reise, kunne de som hadde jobb få noen dagen fri?, Det var mye som skulle til for at kabalen skulle gå opp. Vi ble enige om og starte turneen 30 april, og få Jazzforbundet til å hjelpe oss med og booke jobber. Da var vi i gang; Kalle Holst, Asmund Bjørken, Helge Førde, Jarle Førde, Per Olav Green, Lasse Hansen, Dag Aasen og Krok. Aldri sur..gutta fra Trondheim på tur!

..turnedag 1 = Gjøvik

Bandet skulle med morgentoget over Dovre, alle satt klare på perrongen; spor 2. Vi fikk lasta inn instrumenter som tok nesten en kvart kupe. En mann manglet. Broren var rolig og sa at han kommer, de hadde snakket sammen på telefonen samme morgen. Jeg var ikke rolig og gikk fortsatt frem og tilbake på perrongen, ingen bror var å se ,så jeg tok tak i konduktøren og spurte om det var vel mulig å holde toget litt igjen? Han ristet irritert på hodet og trodde vel at jeg hadde permisjon fra en plass. I det øyeblikk han tok fløyta til munnen og tok opp det grønne flagget ,kom en bror springende som på en 60 meter fra skoledagene, blå i trynet med bag og horn ,og glad, veldig glad! Alle åtte var på plass og spisevogna med frokost var klar til å inntas. Alt gikk bra resten av turen og vi var klare for GJØVIK! Alle fikk enkeltrom utenom brødrene, sikkert av gammel vane. Vi skulle bo på Strand Hotell der vi også skulle spille om kvelden.

Glassrestauranten var plassens navn den gangen. Nå er det Big Horn der.. Lydprøven gikk greit unna ,og middag skulle inntas. Det var ikke drikkeforbud i bandet. Men ”suping” med måte ble vi enige om. Bandet var på plass ti minutter før konsertstart ,og da vi kom inn i restauranten var det kun tre mennesker der, pluss vaktmesteren.. Lydmann og to fra Gjøvik Jazzklubb. Vi utsatte konserten en time.. Ingen kom og jeg fikk en konvolutt med honoraret ,og vi pakka ned horna og gikk på rommet mitt og hadde NM i sengestolkonkurranse istedenfor. Det besto i at vi hadde en stol i dobbelt senga, midt i senga, på stolen skulle en person sitte lengst mulig og ikke holde seg fast noe sted, mens vi andre skulle rugge på senga det vi klarte. Det ble et helvetes bråk uten at det ble noe særlig med klager. Som gammel stuper vant Kalle Holst! Han fant på tid og stil.…

turnedag 2 = Flisa

Bilferje fra Gjøvik over på den andre siden, over til Elverum ,og så til Flisa. Vi hadde leid to stasjonsvogner gjennom Norsk Jazzforbund. Vel fremme på Flisa ble vi innlosjert i ok camping- hytter. Fire i hver hytte. Vi skulle spille på kinoen på Flisa, der var det en restaurant. Hva gjør åtte virile, turnekåte mannfolk på Flisa hele dagen. Alle hadde med ”godsakene” sine. Det var mye igjen, for på Gjøvik gikk det lite, bunkringa var på nesten full kvote. Gitaristen hadde vært snartenkt og hadde med seg ei flaske akevitt. Rimibutikken var rett over campingplassen så flatbrød og spekemat ble kjøpt inn. Det ble en lang lunsj med riktig oppmåling av akevitten slik at ingen skulle bli for dritings før aftens konsert.

Jeg hadde en del fettere og onkler fra Kjellmyra ca seks km nordover fra Flisa. Konserten kom fint i gang ,og det var faktisk nesten full brakke der nesten alle fetterne dukket opp. Alle musikere blir litt tomme like etter en vellykket konsert. Aderenalinet herjet fortsatt i kroppen vår. Vi var ferdigpakket, klare for å hygge oss i campinghytta da det sto tre biler og venta på oss. Trønderlaget i Solør hadde årsfest på Grue, ca ei mil sørover mot Kongsvinger. Vi var ikke vanskelige å be, så nesten alle sammen havna på årets fest på Grue ,som også kjørte på med spekemat og dram. Blåserekka og gitaristen hadde med horna sine så det ble også en liten minikonsert for Solørtrønderne. Det ble en lang dags ferd mot natt, og vi skulle til Fornebu og Haugesund dagen derpå som var 1 mai med 12.00 flyet.

..turnedag 3 = med fly til Haugesund..

De som var minst i bakrus kjørte ,og det tror jeg var gitaristen og bassisten. Vel fremme på Fornbu, med en grei innsjekking av instrumenter og vel plassert på flyet ,smakte det godt med en øl eller to for de fleste av oss. Vi ble mottatt med biler på flyplassen på Karmøy, tror jeg, og ble kjørt til et praktfullt hotell litt utenfor Haugesund der vi også skulle spille konserten vår. Vi startet med en lydprøve ,og etter det gikk de fleste til sengs. Middag ble spist, og vi gikk nesten rett på spillejobb ,som ble en fin spillejobb for nesten full sal. Det kunne vel være mellom 200 og 250 personer der. Det hadde vært 1 mai-bespisning før på kvelden ,og det var ikke ryddet skikkelig inn da vi startet konserten. Så gikk det litt galt med en gjest, om det swingte for mye i bandet eller hva det var ,så klarte denne herren med partner og falle over det matbordet med sild, salater og pålegget som var igjen. Det så ikke ut på dansegulvet hvor noen hadde begynt å danse, de fikk sild og brød og pålegg mellom beina ,og det så ikke noe særlig pent ut.. Jobben for vår del gikk veldig bra…Alle gikk rett i seng, tror jeg!

..turnedag 4 = båt til Bergen med stopp på Husnes..

Neste konsert 2 mai skulle holdes på Husnes. Husnes Fort er det vel mange som husker? Ingen av oss hadde vært der før, og dette skulle bli riktig spennende. Konserten var utsolgt og det var en lørdags aften. Vi skulle igjen bo på den plassen konserten skulle holdes. Båtturen gikk raskt og morsomt. Kalle og jeg fant hver vår gummihanske i et skap, gule , tok de på hodet ,og ble straks til to små kyllinger. Til glede for bandet, men til ergelse for andre, så båtturen gikk fort unna. Det ble litt antiklimaks denne kvelden. Jeg var sliten etter all innsjekking, ordne og fikse, følte at jeg også måtte passe på noen litt ekstra i bandet ,så det sprakk for meg denne kvelden.. Det sto seks stykker i bandet klare for jobb, mens to satt forsatt på rommet og drakk, sikkert ikke mye , men nok til at jeg i pausa blei forbanna og skjelte begge to ut, etter noter som vi musikere sier.. De kom tuslene 15 minutter etter at vi skulle ha startet. Så vi spilte med seks mann til de kom . Jeg prøvde meg på en skjennepreken i pausa. Den ene tok igjen ,og da ble jeg enda mer forbanna ,og det var litt synd for det la en liten demper på resten av turneen.

Spillejobben gikk etter hvert utmerket ,og det var slitne musikere som gikk til sengs. Han som tok igjen med meg delte jeg rom med, vi tok oss en pinne og inviterte brødrene på rommet ,og vi hadde det ganske så hyggelig med litt sliten ”maske”. Og holde ”maska” på turne er viktig.. Alle var oppe tidlig til frokost for nå gikk båten til Bergen ,og det var søndags formiddag. Romkameraten og jeg var litt spake begge to, jeg tror han var mer sint på meg en jeg på han. Vi var innom og vekket tenorsaxofonisten som var ganske tørst etter nattens bravader. Det sto en full kopp kaffe på sengebordet ved siden av sengen med fifty fifty 96% og kaffe ,og i tillegg blitt brukt som askebeger på slutten av natten. Gulp sa det, så var sigarettstomper, 96 og kaffen borte. Dæven det smakte ,sa tenorsaxofonisten og var raskt på beina, klar for tur til Bergen! Romkameraten og jeg ble målløse!

…turnedag 5 = den beste konserten var i Bergen..

Vel fremme i Bergen etter en fantastisk båttur mellom holmer og skjær, og i tillegg en pur opplevelse for kropp og sjæl. Blå himmel og sol ble bare en bonus på båtturen. Vi møtte problemer på Bergensbrygga. Det var ingen drosje å oppdrive. Bassisten løp opp i byen og skulle prøve å finne en drosjeholdeplass. Ingen drosjer der heller. Så løp han til hotellet, (luring han bassisten) han fikk bestilt nok drosjer der ned til brygga hvor vi hadde venta sikkert en time tid. Vel plassert på et hotell midt i byen ca fem minutter til konsertplassen..Felles lunsj, hvile -lunsj ,,og tur på byen. Lydsjekken ble gjort unna, kaffe med Bergens- kaker til. Mye folk og mange musikere fra Bergensmiljø var der. Klarinettisten Tor Faye og Norsk Jazzforbunds musikkanmelder Arvid Genius var også der. Også en del musikere som vi kjente men ikke husket navnene på hadde kommet. Bra med folk ,og det gir alltid et band litt ekstra løft. Særlig denne kvelden, vi var så samspilt som det gikk an. Veldig god respons hos bergenserne ,og fin anmeldelse av Hr. Genius i Jazzbladet.

..hjemtur med Braathens Safe til Trondheim

Litt slitne musikere etter gårdagens konsert. Ingen var på byen etterpå ,så alle havnet på rommet mitt der alle rester ble drukket opp, det var ikke en dråper igjen når siste mann gikk og la seg. Biler var bestilt av jazzklubben ut til Flesland ,og inn -sjekking startet. Vi hadde litt problemer med vibrafonramma til Per Olav, men vi regnet med at det hadde gått greit i Oslo ,så det går vel greit her i Bergen også. Nei ,det var ikke greit her i Bergen. Innsjekkeren, en ekte Bergenser kom med målebånd og sa at vibrafonramma ikke gikk inn i laste rommet på det Braathen flyet vi skulle ha. Det ble snakk om å laste vibrafonramma inn i et fly som gikk til Oslo ,og så til København ,og så til Trondheim ,og det var fremme på onsdagen.

Full protest fra Oktetten ,og vi gav oss ikke. Det ble vaktskifte bak innsjekkinga,og det kom en trønder uten målebånd. Vibramma sklei inn i Braathen flyet sammen med Per Olav og meg som bakkepersonale på Flesland. Plenty med plass på det flyet her ,fant vi raskt ut. Bassisten ble også med ,og fikk fin plass til bassen sin. Alle var happy utenom Bergenseren som nekta oss i første omgang ved innsjekkinga. Vi landa på Værnes sånn noenlunde uthvilte til å møte familie og venner igjen..For romkameraten og jeg ble det en taus og rar avskjed på Værnes den mandags formiddagen. Vi var jo perlevenner fra tidlig 70 tallet. Begge to hadde fortalt det til våre koner ,og om kvelden fikk jeg klar melding om å ringe opp kameraten å rydde opp. Telefonen ble tatt ,og det ble en skikkelig ”oppryddingstelefon.. Han hadde også fått klar melding fra kona om å rydde opp… Og det ble det gjort den kvelden ,og vennskapet har blitt pleiet 100% til dags dato… Perlevenner igjen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Subject: etterpå 5 nov 2011

…etterpå 5 november 2011

Kroks JazzCafe

Orkdal Storband var i ilden med konsert på Kroks-Jazzcafe. Storbandet var et frisk pust i det vakre høstværet. Bandet låt solid og sikkert ikke minst for at de hadde en solid treffsikker trommeslager. Artig og høre ”Fishing with the Kids” å ”Switch in Time” igjen. Trompeteren Ronny Farsund er bra for musikklivet i Trondheim ledet Orkdal Storband sikkert igjennom låtene. Det finnes nesten ingen solide trompetere i Trondheim lengre. Torgeir Andresen finnes og Kim Eriksen da, men han bor på Levanger for tiden. Håper at Ronny blir i byen nå etter et lengre opphold i Stockholm. Stappfullt i dag også, ikke et sete var ledig…

Jeg er på jakt etter slitesterke trommebukser. Bukser som holder en del spillejobber. Er det noen som husker ”bilbuksa” eller var det ”kjørebuksa”?. Det var Stor-Ko-Fa som hadde de buksene i Storgata i Oslo? Onkelen min og faren min hadde begge to bilbukser på 60-tallet. Buksa som aldri ble slitt i ræva sto det i annonsen, eller var det ”buksa som sitter”? Det var et år det var såpass mye spillejobber at jeg ofte var både sår og øm i ræva. Da kjøpte jeg meg ei ”bilbukse”, husker jeg , hos Gunerius Pettersen som lå på andre siden av gaten til Stor-Ko- Fa i Oslo. Under alle spillejobber på 60-70 tallet spilte vi alltid i dress med slips. Jeansen hadde begynt å komme,men den var bannlys på spillejobb. Du kom ikke inn på mange uteplasser i Oslo med Jeans. Slipstvang var det nordover langt ut på 90-tallet, og jentene kom ikke inn i buksedress på SAS hotellet i Bodø husker jeg. Selveste Rod Stewart ble nektet på en nattklubb i Trondheim på 70-tallet når han og hans følge kom i jeans-bukser.

…spilleoppdrag på selveste Karl Johans gate..

På 80-tallet under jappetiden ville det ha seg slik at en Trondheimsbank skulle utvide med en filial i Oslo. Og ikke hvor som helst i Oslo , den skulle åpnes på selveste Karl Johan i hjørnet ved Kongensgate og Karl Johans Gate. I dag tror jeg det har blitt et reisebyrå som har lokalene. En tidlig mandags morgen med Braathen Safe var halve flyet fylt opp med Trondheims-patrioter og Bjørn Krokfoss Swingorkester med Asmund Bjørken, Åge Midtgård, Helge Førde, Kalle Holst, Lasse Hansen og jeg tror det var Oddmund Finnseth, også Krok. Vel fremme på Fornebu var det ingen flybuss som ventet oss ,der sto det en limosin til gutta i bandet. Hvorfor, aner jeg ikke. Men, veldig hyggelig for oss gutta i bandet. Litt Rolling Stones. Vel fremme klokka ca 10.00 på formiddagen ,og vi sto rigga til med t-skjorter med bankens navn på bryst og på ryggen, klare til å spille like etter at ordføreren i Trondheim Marvin Wiseth hadde åpnet banken offesielt ,som første filial utenfor trøndelag.

Vi hadde okkupert halve fortauet og spilte for osloborgere på vei til og fra jobben. Jeg tror vi spilte fra kl 10.00 til kl 15.00 på dagen ,med små pauser. Inne i lokalet var Hjallis og en del andre kjendiser vertskap med sodd fra Indeøya og lettøl fra Dahls Bryggeri ,mens vi som ”jobbet” ute, hadde Dahls orginale og kose oss med. Man blir jo tørst av å stå og spille i all den eksosen trafikken ga ifra seg. For meg var det veldig artig å få komme til Oslo igjen ,og få spille på selvester Karl Johan. Oslo var ikke blitt større enn at mange kjente skled forbi i løpet av dagen og ettermiddagen. Det var dekket til trøndersk lunsjbord på Stortorgets Gjæstegiveri ,med noe attåt. Det sto ingen ting i kontrakten om at det var drikkeforbud av noe slag. Jeg må innrømme at deler av siste settet blei litt surrete fra mitt ståsted. Om det var gleden av å få spille i Oslo igjen ,eller om det var gutta på tur ,får jeg vel aldri vite. Men moro ble det lell.

Vi pakka sammen horna etter endt spillejobb ,og var invitert av banken til festmiddag i andre etasje på Stortorgets Gjæstegiveri kl 18.00. Flyet hjem til Trondheim skulle gå samme kveld kl. 21.15. Vi rakk en liten rundtur på byen og var klare for å innta trøndersk etegilde med det som kunne finnes av godbiter fra trøndelagen. Og det var fortsatt Dahls øl og Lysholmer. Der var fortsatt Hjallis med Hjallislua litt på skeive, Martin Michalsen hadde kommet ,og opptil flere morokarer fra trøndelagen og Trondheim. Den ene skrøna slo i hjel den andre, akkurat som på fæst hjemme i Trondheim. Kalle Holst var i storform med sin spesielle humor. Du verden så fort tiden går i hyggelige lag ,og du verden så mye godt det var og drikke på under såpass kort tid. Limoen kom kl 20.15 presis og skulle frakte en meget munter gjeng hjem om Fornebu og til Trondheim. Ikke Lasse Hansen ,han hadde flytta til Tønsberg ,og fikk sitte på limoen sammen med Hjallis helt hjem til Tønsberg der også Hjallis bodde..

Vel fremme på Fornebu med trommesett, bass og andre verdifulle instrumenter i en diger haug ,kunne bandet laste seg sjøl inn i Braathens Business klasse, en ganske munter gjeng. Saxofonisten hadde alt sovna i limoen og var litt tung å ha med seg gjennom Fornebu og inn på flyet. Øl og vin ble vi nektet før vi hadde spurt. En av gutta hadde alltid med seg en ”lille”, den var jo urørt så vi var selvhjulpen uten noen servering fra Braathens personale. At den ”lille” var ren 96 % var vi som var tørste ikke helt klar over. Når man hadde konsumert drikke fra ca kl 11.00 på dagen så skulle det meste være drikkanes når nøden og tørsten hadde tatt fullstendig overhånd. Tre av oss, (uten å nevne navn, bare instrumentet), saxofonisten, trompeteren, trombonisten og trommeslager fikk i seg lommelerka før flyet var over Lillestrøm. Saxofonisten sov fortsatt ,og lurte på om vi var på Røros snart, han trodde vi satt på toget…

Alle fire sovna før Minnesundbroa over Mjøsa ,og alle tre var i koma over Espa. Makan til surr ved henting av instrumenter ved ankomstanlegget. Plutselig ble det antydning til litt panikk. Trompeten var borte.!! Flypersonale gikk tilbake og saumfarte flyet, for trompeten skulle være håndbagasje. Ingen trompet ble funnet. Trompeteren var trøstesløs, hva gjør vi nå. Ingen av våre tre hoder hadde overhode kapasitet til å tenke noenlunde klart. Asmund Bjørken hadde vært smart, han hadde gått ”lightløypa” under hele Oslo oppholdet. Han fikk Braathens folka til å ringe til Fornebu ,hvor det også ble søk etter trompeten.

Det var ikke noe mer å gjøre den kvelden ,så vi ble kjørt hjem til forventningsfulle familiemedlemmer som ville har rapport fra Oslotrippen. For 96% gjengen ble noen av oss beordret rett til sengs ,mens andre hadde kunnet forklart seg sånn noenlunde. Dagen derpå som var tyngre for noen av oss ,startet med en hyggelig melding. Hjallis hadde ring til Asmund tidlig morgenen og fortalt at da han skulle forlate limosien hadde sjåføren sagt at du må huske på å ta med deg trompeten din da Hjallis. Jeg trodde ikke du kunne spille trompet hadde sjåføren sagt. Hjallis er en snartenkt kar, så han skjønte fort hva som hadde skjedd da den overmuntre gjengen hadde sagt farvel på Fornebu. Trompeteren ble kontaktet ,og mye av bakrusen rant av da han hørte at den nesten ny trompeten hadde havnet i Tønsberg ,og at det var selveste Hjallis som hadde tatt tak i det. Trompeten ble flysendt prompte til Trondheim, og gjenforingen fortjente nesten en ny feiring. Men det blir en annen gang…

..drosjekusk og nattarbeider krokfoss…

Fra 1970 til 1972 ,før jeg begynte i plateselskapet Nera RCA A/S og kom fra Grøndahl & Søn som typograf ,begynte jeg å kjøre drosje for fetter Finn Krokfoss. Fetter Finn var en snill og glad fetter. Han hadde to drosjebiler ,og jeg fikk tilbud om å kjøre den ene bilen fast, men først måtte jeg ta drosjelappen. Det ble gjort i en fei ,som brura sa! Jeg måtte lære meg de fleste store gatene i Oslo ,også en del småveier. De fleste store hotellene ,og hvor de lå ,og selvfølgelig, Holmenkollen, div museum og andre severdigheter. Hele tiden jobbet jeg som deltids musiker om kveldene med forskjellige band på nattklubber og restauranter.

Det var også den hyppigste perioden med Stokstad/Jensen Trad. Band. Det var særlig i helgene og til de store byene i Norge og flere turer over til Sverige.. Det var påkrevet hel drosjeuniform, det holdt ikke med bare jakke, skjorte og slips. Vi slapp lue, men bukser i drosje- laugets farger måtte vi ha. Hadde vi ikke riktig antrekk når det var inspeksjon av drosjenes vakter, ble det bot. Ellers måtte du reise hjem og skifte til riktig antrekk. Det var forresten veldig usympatiske vakter. Litt sånn parkometervakt som ikke kom inn på politiskolen.

Fetter Finn var en real fetter, og vi kunne av og til dele potten 50/50 (tror jeg, Finn?) hvor det vanlig var med 30/70. Men da var fetter Finn på ferie og jeg passet på begge bilene hans, tok inn posten ,og sendte penger videre til der fetter Finn oppholdt seg under ferien. Fin deal, Finn!. Husker jeg parkerte en drosje jeg kjørte litt for en annen drosjeeier og kom på jobb om morgenen etter å ha kjørt nesten hele natta ,og fikk se at begge skiltene var klipt av. Eieren hadde glemt å betale årsavgift, det var surt tapte penger for meg også.

Desember var den beste måneden, alle julebordgjestene skulle kjøres hjem. Det hendte at jeg kjørte folk hjem og var med å legge dem i senga da de kom hjem. Jeg var heldig og slapp at folk var syke i bilen på natta. Jeg var flink til å sile ut dritings mot hel-dritings drosje -gjester. Jeg så litt på dem i forkant ,selv om bilen var bestilt gjennom drosje- sentralen. Var det litt for mye veiving med armer og bein sa jeg at det kom en bil etter, og at min var opptatt. Jeg hadde hørt om drosjeturer hvor en hadde begynt å kaste opp ,og tilslutt hadde alle i bilen kaste opp , fire stykker rett fra julebord stappfulle av fyll , ribbe, pølse og surkål. Det lukta julemat i bilen helt til påske….

Utenfor Fornebu fikk drosjene de lengste turene. Jeg hadde hørt om folk som hadde kjørt drosje til både Trondheim, Gøteborg og Bergen, jeg fikk en tur til Sandefjord med en happy sailor. Han hadde mønstra av etter to år på sjøen ,og skulle hjem til kona og barna. Han hadde nok smakt litt på godsakene på flyet og var i et riktig så godt humør, nærmest litt lystig ,og kom med slibrige sjømannshistorier. Jeg fikk sjømannen trygt og godt hjem til Sandefjord ,og han betale for turen ,pluss rikelig med tips. To glade gutter, kan man si.

Hvor er fetter- Finn i dag? Han har blitt enkemann, flyttet til Thailand og bygd seg hus, funnet seg en ny dame ,og har det veldig bra utav de meldingene jeg får på mail fra Thailand ,med fine bilder av nytt hus og ny dame..Og så løper han gateløp, løper og løper hver dag, flere mil om dagen…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Subject: etterpå 29 oktober

…etterpå 29 oktober 2011

Kroks-JazzCafe

.. Kitty har blitt for mye for noen gjester. Nå på lørdagen ga jeg tilbake den ene krona (1 Kr) hun la hatten (Kitty) .. Du må ikke blakke deg helt nå da seg jeg, du skal vel ha penger til og overleve etter helga? .. Med Kitty i tillegg til et ordinært honorar blir det et hyggelig honorar gutta får med seg hjem etter og vært på Olavs Pub fra kl 11.00 til ca 17.00. Mangefoldet er blide fornøyde jazzcafegjester som gir mellom 50 og 100 kroner. De har kommet mest for å høre på musikken og hygge seg litt med mat og godt drikke og bli servert av Anita og de andre flinke jentene bak disken..

De fleste band som spiller på Jazzcafen spiller ikke for penga sin skyld.. De spiller for at de liker å spille for så mye folk i ”salen” og at de blir tatt godt vare på av hele Olavs Pub og Spiseri..Hadde banda som spiller på Jazzcafen tatt det honoraret de egentlig skulle ha hadde jeg ikke hatt råd til og engasjere så mange bra band og musikere på Kroks-Jazzcafe… Ære være alle musikere som vil spille på Kroks-Jazzcafe…også i 2012! Hvor vi får besøk av Storband fra Østersund, ”The Real Thing” og Dr, Bekken & Georg Reiss & Krokfoss fra New Orleans 1925. Hot Club de Norwege & Entusijazzme fra Oslo..er noen av de som kommer til våren.. Det er helt frivillig og gi penger til bandet med å legge penger i Kitty. Alle band er veldig takknemlig for at dere gjør det..Det gjør også at jeg kan spare opp penger slik at jeg har råd til band som er litt dyrere

…Ernst Wiggo Sandbakk og gutta i Det Norske Jazzorkester var etter forventningene ifølge bandoppstillingen. Jeg hadde telefoniske/telepatiske forbindelser med ”musikkpoliti” på plassen. Jeg sjøl var forhindret og komme på denne konserten. Det swingte fra mål til ytre spiss og flere goal enn noen gang ble gitt..Igjen var det Julius Shutu, congamannen som satte spissen på det rytmiske i bandet sammen med en erfaren slagverker som Ernst Wiggo er…Og blåserekka med; Ronny Farsund og Dr; Bekken..Elegant.. og bassisten mr Fiske…om de telepatiske samtaler stemmer da?

…spillejobber på Bygdelag i Oslo.. på 60-70-tallet

De forskjellige bygdelagene hadde dans for sine medlemmer rundt omkring i Oslos mange lokaler. Stjernesalen, Venstre og Høires Hus, Tåsenhjemmet, Ekebergrestaurangen, Grefsenkollen, Sporten, Folkets Hus Abildsjø, Sea-Side i Drøbak, Ski Restaurang og en del privatefester på festlokaler rundt omkring i Oslo. Finnmarkslaget, Trønder-laget, Solørlaget, Nordlandslaget osv.. hadde fester nesten hver fredag eller lørdag. Der møttes folk fra samme bygda og kunne få snakke dialekten sin igjen eller nykomne som ble tatt vare på av de mer erfarne bygdefolka som hadde bodd her en stund. En eller annen forening hadde alltid en fest og da skulle de ha ”levende musikk” som de kalte det.

Arvid Flaen trekkspilleren og bassisten Kjell Gustavsen og jeg var en fin trio og hadde mange fine lagsjobber. Tore Jensen, trompet, Willy Kristiansen, bass, (han døde i fjor) og Ola Sværen, piano og jeg hadde en kvartett fra 1966 til 1970 og spilte bl.a. Herb Albert låter og standard swinglåter.. Jazzen var død i Oslo fra 1966 til 1970. Jazzmusikerne var desperate etter og få spella musikk. Bruke hornet sitt. Terje Fjærns Orkester, Kjell Karlsen ork. og Bent Sølves var band som spilte til dans og som nesten bestod bare av jazzmusikere. Av og til hoppet jeg inn i trioer eller kvartetter som hadde spesalisert seg på bygdelagsfester. Det var lag som ikke ville ha gammeldans, det skulle være litt mer moderne rytme.

Fine spillejobber var som regel jobber som begynte klokka 21.00 til 24.00. Overtid om det skulle bli noe musikk etter klokka 24.00. Jeg spilte også med en som hadde et slikt utspekulert trekkspill med masse rare lyder og ulyder. Han var tannlege av yrke og jeg husker ikke navnet hans men han kom fra Gudbrandsdalen en plass. Husker jeg hadde en jobb med han og trekkspillet og bare meg på trommer. Det var et bryllup nede i Sandvika. Vi begynte å spille taffelmusikk kl 18.00 og jeg var hjemme klokka 03.00 om natta med 1200 kroner i lomma og det var mye penger i 1968!! Det ble en del vikarjobber med andre band som jeg fikk gjennom musikkformidlinga og Ove (Banditt!) Hall. Tok du med deg ei flaske brennevin og ga Hr. Hall den under bordet så skaffet han deg plenty med spillejobber, men du måtte ta de jobbene du fikk.

Glemmer aldri pianisten som kunne bare fire –fem låter og det var bare han og jeg som var musikere. Det ble jævlig jobb. Vi spilte de fem låtene i alle slags tempo og han i andre tonearter for hver gang han spilte låta. Det var på Østmarksetra og det var i ett finere bryllup og hvor mange ble ganske dritings fort. Hva vi spilte. Eller hva de danset etter spilte ingen rolle. Vi gjorde en kjempejobb med cash trett i foret. Men det var ganske frekt og ta på seg en spillejobb i bryllup og kunne bare fem låter., Det var nok av raringer jeg traff der ute på spillejobbene, særlig de jeg fikk av Ove Hall. Jeg har vel spilt med alle de trekkspillerne som fantes i Oslo på 60-70-tallet og da ble det ekstra kroner igjen.

Som læregutt i typograflæra tjente jeg ikke stort men med spillejobber i helgene ble det nok kroner til litt ferie og annen festing. Jeg var ferdig utdannet typograf høsten 1963 og gikk betraktelig opp i lønn men det var arbeidstiden som var så gal. Vi jobba fra 0700 til 16.30 hver dag utenom lørdager, da jobba vi fra 0700 til 13.00. Lørdagsfri fikk vi ikke før på slutten av 60-åra. Jeg husker vi spilte med Stokstad/Jensen midt i uka og det ble en del øl og vin innabords da var det ikke noe deilig og stå opp kl 0600. for og jobbe helt frem til kl 16.30. Jeg kom nok litt for mye for sent at faktor kom med det gule kortet flere ganger til jeg sa opp sjøl i 1971. Jeg hadde hatt permisjon i 1964 og 1965 for jobben på Arnardo og som Kongens gutt bl.a. i Garden.

Det ble dårlig med kvinnfolk på unge Krokfoss for da jeg hadde ferdigpakket trommene var alle kvinnfolka gått. Det var som regel bare vaktmesteren og kjerringa som var igjen for og rydde opp etter festen. Jeg hadde ikke engang bil i førstninga av min karriere som restaurangmusiker så det ble mye drosje og krangling med drosjesjåfører at de ikke ville ha med alle trommene i baksetet. Det var helkrise de gangene bassisten med bassen og jeg med trommene sto igjen og skulle ha drosjebil gjerne utenfor et festlokale i Ytre Enebakk.! Da måtte vi frem med forskudd og rikelig med tips og sitte og høre en forbanna drosjesjåfør som skjelte oss ut hele veien hjem. Det var Jan ”Dig” Hansen som sykla fra Grorudalen til Oslo sentrum med hele trommesettet bak på en henger, og han sykla også hjem etter spillejobben og her er det snakk om et par mil en vei.

Jeg har spilt i begravelser, bryllup, konfirmasjon,. Jeg har spilt for kommunister, høyrefolk, AUF-Arbeiderpartifester og Gerhardsen, Kong Olav på Fiskeriemessa i Trondheim med Oktetten min. . Cirkus og teater og revyer. Private fester og ikke private fester, Jazzfestivaler i hele Norge og deler av Europa. Jazzklubber i Norge og i Skandinavia. Gamlehjem og sykehus. Militære anlegg og i fly og på tog! Under jorda over jorda, i blomsterbedd og på hotellrom og på dass på ett finere pensjonat i Oslo. Ja, hvor har jeg ikke spilt?..Jo, på slottet til Harald og Sonja, men jeg har vært der og spist middag sammen med tjenere og lakeier og på tallerken med bildet av Dronning Maud og Kong Håkon..!.

Av og til tenker jeg på hva jeg kunne tenke meg og være med på, og også få lov til å spille sammen med. Da funky-perioden kom skulle jeg ønske at jeg hadde hvert litt mer oppmerksom og fulgt med i ”timen” på trommespillet til de gutta som fiksa de greiene der Billy Cobham var den store helten for funky-gutta. Jeg hørte på Steve Gadd og Gene Krupa var den første jeg hørte på. Eller spille trommer som Buddy Rich i storband. Buddy Rich er en av de virkelig swinging trommeslagere, han har et enormt driv i spillet sitt og har noen sinnsyke overganger og breaks. Buddy Rich var en ganske utradisjonell storbandleder. Ingen fikk drikke alkohol i turnebussen, kun røyke hasj. Videofilmene i bussen skulle kun innholde karate og pornofilmer. Usmakelig var også at bandmedlemmene skulle vende seg stående mot Buddy da han hadde trommekor..! Det måtte være på slutten av hans karriere!

Mange kommer i dag fra Jazzlinja i Trondheim og der burde de som har et talent for trommespill klarer seg ganske bra med alle de flinke musikerne som er lærere der!. Jeg har gått livets skole og hvert heldig hele tiden og få lov til å spille med flinke og eldre musikere i tilegg så måtte jeg ta de jobba som kom. Alt fra danseskolejobber til dansemusikk på bygda til teatermusikk og jazzjobber. Jeg følte at jeg lærte noe på alle spillejobbene og ikke minst under turneen med sirkus Arnardo i nesten åtte måneder. Det og holde beaten/rytmen mens du skulle prikke inn all verden slag og virvler urytmisk under låta til artistene. Det var en egen prøvelse, en helt egen ”trommeskole” og spille for og med artister som jeg også gjorde under vikarjobbene for Pete Brown på Rosekjelleren.

Det tror jeg noen trommeslagere enten har inne i seg eller så fikser man det ikke. Jeg hadde (1 ) en uke oppe på Hamar å lære dette rare og urytmiske trommespillet, men det gikk. Arnardo fortalte meg i ettertid at de danske klovnene var totalt ute av seg på grunn av han dårlig trommeslageren som ikke prikka slagene deres riktig inn. Arnardo ville gi meg sparken, men klovnene ville gi meg noen dager til. Dagen før premieren så løsna det, slag og innprikking satt som det skulle og de danske klovnene og Arnardo var bare noen store smil. Dette rare trommespillet lærte jeg for resten av livet og fikser det faktisk enda om et sirkus skulle ringe meg en tidlig vårkveld…..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sent: Saturday, October 22, 2011 5:50 PM Subject: etterpå 22 okit 2011

…etterpå 22 oktober 2011

Kroks-JazzCafe

–dagens gjest med BK5 var Børge Pedersen…Jeg tror ikke han har sunget med et rendyrka jazzband før. Jeg kjente godt faren til Børge… Edgar Pedersen som spilte bass med Dr: Bekken i enkelte perioder ,og var en ivrig tilhenger av jazzmusikken. Da jeg kom til byen i 1978 begynte jeg å spille i Nidaros Jazzband med bl.a. Arve Skreslett på gitar, Bjørn Brodahl, piano og Edgar Pedersen på bass… Edgar drev Cafe Gåsa med stor suksess på Bakklandet. Han solgte etter hvert Cafen og flytta til Spania der han fikk leve noen år frisk og i fin form. Men så ble han brått syk og døde ikke så lenge etterpå..

Edgar var en fargerik og hyggelig person, et godt menneske ville min gamle mor ha sagt om hun hadde levd… Det lange flippskjegget var kjennetegnet på Edgar Pedersen.. Børge møtte jeg første gang i 1978. Da var han bare guttungen og gjorde stort sett bare ugang. Jeg husker han hadde veldig lyst på trommesettet mitt da vi var hjemme hos Edgar på en gård utenfor byen og hadde øvelser…

..Jeg var litt redusert på dagens konsert etter en større tann- operasjon på torsdagen hvor hele overmunnen var skjært opp for og skru inn fem skruer for implantat og sydd igjen av en fantastisk flink tannlege -kiurg fra Sverige.. Nå blir jeg tannløs i overmunnen noen uker og så får jeg helt nye tenner i overmunnen kanskje til jul?? Det bra at vi serverer julegrøt i Norge..

..Utejobb på City-Syd og fårikålmiddag på ¨Mallorca med en fantastisk seiltur med en Katamaran med fulle seil og Willy ”Milano” som styrmann….

…spillejobb ute på parkeringsplassen til City Syd i Trondheim 1978-79?..

Andre året etter oppstart trengte City Syd i Trondheim underholdning for å trekke litt mer folk. Det måtte ha vært i 1979-80. Jeg fikk en forespørsel av Are Pedersen som akkurat hadde startet opp med en platebar i senteret ,som senere ble til musikk-kjeden Hys Hysj med stor suksess ,til det gikk rett til helvete på slutten av 90-tallet. Jeg skulle stille med et gla`jazzband på parkeringsplassen onsdag-torsdag og fredag i samme uke. Vi skulle få 15.000 for alle tre dagene. Det var ikke noe dixilandband i Trondheim akkurat da, ikke før heller, så her måtte jeg improvisere. Etter en del diskusjoner med meg sjøl og om hvem jeg skulle spørre og som hadde fri fra kl 15-17 de tre dagene..ble det følgende musikere; Jon Pål Inderberg, Åge Midtgård, Ove Bjørken, Odd Magne Gridseth og Krok..og bandnavnet; ”The City Band” .

Det ble satt opp et telt midt på parkeringplassens nedre del av City Syd, tre vegger og tak ,og vi sto på asfalten og spilte. Strøm til et lite anlegg Jon Pål hadde med seg fikk vi fra Senteret i en 150 m lang ledning..! ”Whwen You Smiling,” All of Me” og alle de standardlåtene vi kunne sammen ble spilt opptil to-tre ganger hver ettermiddag. Den ene ettermiddagen hølja det ned en blanding av sludd og regn og taket på teltet blåste av opptil flere ganger..Men vi spilte og spilte ,og folk løp forbi i styggværet. De neste dagene ble det bra vær og vi fikk en liten menighet av lett dopete halvtullinger og folk på vei til og tilbake fra Vinmonopolet i for og bakrus.. En del yngre husmødre med barne- vogner slo også i hjel tiden med å høre låter som; ”Just Friends”, Bernies Tune” og ”Stella by Starlight”. Det kom ønsker fra de yngre husmødrene om og få høre”: Guldbruna Øgon” og ”Sleng en slant i Brønnen”, som ikke ble spilt..

Etter endt jobb kl 17.05 på fredagen skulle jeg opp og hente ”ståla” på City Syds sjefskontor. Der satt sentersjefen sjøl, en liten spretten sjølsikker kar med konvolutten klar med kr 15.000 .-. Jeg hadde med skattekort fra alle gutta i bandet slik at alt skulle gå etter ”boka”. Da senterlederen så jeg dro frem faktura med skattekort fra alle gutta rista han på hodet og sa; ”Nei nei ,dette her går på en utgiftspost for julebord for alle ansatte på senteret ,og annet forefallende arbeid. Disse pengene skal dere gutta i bandet putta rett i lomma for dere gjorde en kjempejobb i snø og sludd der ute på parkeringsplassen. Dette honoraret fortjener dere ,og ikke kom med noe skattetull. Jeg bukket og skrapte for vennligheten ,og for de skattefrie kronene , putta konvolutten straks i lomma ,og sprang på dør. Artig fyr dette, tenkte jeg ,og ikke at han skulle bli en av norges rikeste menn i fremtiden. Mannen jeg fikk konvolutten av med skattefrie kroner var selveste; PETTER STORDALEN!!

….fårikål el speciale ala Krok…

….Willy ”Milano”, egentlig Willy Sandvold ,boren til Kenneth Sandvold som driver Bik -Bok. Han er vaktmester for broren Kenneth som har den saken om isklumpen som falt ned fra et hustak på Frogner i Oslo. Willy ”Milano” Sandvold med kone, hans svoger med kone og Kristi og jeg ferierte på Alcudia i 1991 med barn og flere vennepar der også sangeren Jan Høiland med kone var med på de fleste ”stuntene” vi gjorde både ute og inne på øya. Gjennom årene hadde jeg blitt kjent med en av cafeeierne på stripa i Porto Alcudia; Pedro som hadde vært kokk på et hotell i Sognefjorden i Norge et par år og lært seg å lage kjøttkaker og litt annet som tilnærmelsesvis skulle være norsk mat? Mange av oss hadde vært på Alcudia i over to uker og savna litt norske innslag på menykartet til noen av cafeene. Jeg foreslo for Pedro at jeg kunne få låne kjøkkenet en kveld til å koke litt fårikål..

Det syntes Pedro var en fin ide, og vi gikk i gang med å kjøpe inn lammekjøtt og kålhoder og flere kilo poteter. Jeg visste ikke hvor mye jeg skulle koke så jeg tok opp bestillinger under lunsjen på stranda dagen før. Vi ble tilslutt ni par som skulle ha fårikål neste kveld. Pris: 2000 pesetas (ca 100 nkr) pr person inkl 1 øl, to glass Ålborg akevitt og en porsjon fårikål med påfyll. Vi begynte å koke ved nitiden om kvelden og vi hadde nesten 20 liter fårikål til morgendagens etegilde.

Flere spanske kokker var innom for å se og smake. De syntes det smakte ok men det kunne ikke konkurrere med spanjolenes nasjonalrett: paella med kanin og skalldyr. De fleste kokkene fikk også smake på akevitten og det var flere av kokkene som måtte sove ute på terrassen den natta. Det var slik der nede, at var ektemannen for full måtte han sove ute til neste dag, uansett om det regnet eller ikke. Kveldens måltid ble en suksess med fårikål, øl og dram og med Åge og Vikingerna på cd -spilleren ble det swingdans langt utpå fortauet… Og ikke minst en god del dritings trøndere med en sovende Jan Høiland øverst ved bordkanten… Rester av fårikålen ble solgt i flere dager etterpå til nordmenn som hadde hørt rykter om fårikål i cafeen til Pedro på ”stripa” i Alcudia på Mallorca, Spania…

…på båt-tur med Willy ”Milano”, Alcudia sommeren 1991..…

Vi hadde flere dager fulgt med alle våghalsene som prøvde seg med Katamaran-båtene. Det så fryktelig moro ut, og vi fikk også lyst til å prøve oss på en liten seiltur. Snekkern, svogeren til Willy ”Milano” hadde seilt med slike båter før så der var vi sikret oss en styrmann. Vi kunne låne båten en time, og med noen øl og gin tonic innabords så gikk den timen utrolig bra. Krokfoss datt av båten noen ganger, men ble fanga opp av svogeren og ”Milano”og tilslutt surra fast i masta. Det var sikkert 30 grader i vannet, så det var bare en fin liten dukkert.

Vel tilbake i en triumf av å ha fått lært noe nytt ble det feiret med noen flere gin og tonic. Jeg skjønte på Willy ”Milano” at han hadde lyst på en liten tur til. Han spurte om jeg ville bli med, men ikke uten snekkeren, svarte jeg. Snekkern hadde gått ,så bare ”Milano” og jeg var igjen med koner og noen bergensere på stranda..Er du sikker på at du kan styre en slik båt ,spurte jeg ”Milano”. No problems var svaret ,og jeg stolte på det. Vi leide en Katamaran for en time som kosta 3000 pesetas, ca 150 nkr.

Tyskeren som leide ut båten kjente oss igjen fra turen før, og lånte ut båten uten noen spørsmål om kunnskap. Vi kom oss ut i fin vind og la oss på siden, og det gikk riktig så bra..Det gikk faktisk ganske fort ,for vi så byen Can Picafort like forut, så nå måtte vi begynne å snu…Snu, ja hva gjør vi da ”Milano”, ropte jeg. Vi klarte ikke å snu. ”Milano” hadde bløffa litt og kunne ingenting om Katamaran-båten , så vi seila rett på land i ulendt terreng på den andre siden av stranda av Alcudia. Det var så vidt vi så stranda bak oss på den andre siden.

Timen vi hadde leid båten for var brukt opp for lenge siden og tyskeren hadde kommet seg opp av solsenga og så fortvilet etter hvor det hadde blitt av das så ”kyndige” Norwegische jungen.” Det ble fortalt at han satt ivrig med kikkerten og rista fortvilet på hodet og ropte på polizie, polizie… Fru Krokfoss og fru ”Milano” hadde underveis helt i seg en tre liters krukke med sangeria i angst for at ”Milano” og Krok hadde havna på Kanarie-øyene! Bergenserne som hadde etter hvert blitt innpåslitne ovenfor konene våre ble hivi ut av strandbaren og måtte gå slukøret hjem til hotellet på andre siden av gata og spise hjemlaget bacalao og leke partnerbytte med annet bergensk vennepar..!…

”Milano” og jeg fikk hjelp til å snu båten av spanjoler på stranda i Can Picafort. Båten ble rettet mot stranda vi kom fra og vi skar oss ganske fort over til andre siden igjen nesten to timer for sent etter avtalt tid. Koner, venner og ikke minst tyskeren jubla da båten og vi kom helskinnet tilbake.. Da var det bare å betale 6000 pesetas til og gå og feire at man fortsatt var i live..sammen med familie og venner. Tyskeren ble ikke med

PS; Dagen etter på var ” Milano” og Krok med familier på biltur rundt øya og klarte igjen og rote seg bort ved valg av feil vei på et for gammelt kart ”Milano” hadde kjøpt billig av en spanjol med et esel på torget..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende